Menn og kvinner er ikke like

Advarsel: innlegget inneholder ingen verdens ting om trening eller kosthold. Titter du innom av den grunn kan du åpne bloggen igjen i morgen. Akkurat nå er jeg bare så provoser at jeg måtte skrive et innlegg om menn, kvinner og permisjon. 

I det siste har det være flere debatter om hvordan foreldrepermisjon bør fordeles, og flere har tatt til orde for at den bør deles i to. I dag deles ti uker til hver av foreldrene, mens resten av ukene kan fordeles mellom mor og far. I mine øyne er det helt bak mål å skulle endre den til 50/50. Jeg er 100% enig i at mor og far er like gode omsorgspersoner, men vi er faktisk ikke like rent biologisk. Kvinner blir gravide. Kvinner føder. Kvinner ammer. Menn er gode til mye, men de får dessverre ikke til å ta en for laget på de tre punktene. Helsemyndighetene anbefaler å amme frem til barnet er ett år, men det tror jeg man kan se langt etter hvis permisjonen blir likedelt. Min lille familie er et flott eksempel, jeg jobber på motsatt side av byen fra hvor vi bor og vi har en bil som jeg bruker til jobb. Hvis mann og barn skulle reist kollektivt til min arbeidsplass ville det tatt over en time hver vei, altså lite praktisk gjennomførbart med baby. Da hjelper det ikke så mye at man kan amme i pauser eller ha ammefri midt på dagen, fordi det hadde blitt alt for mye stress for alle parter. Hvis vi hadde blitt satt i den situasjonen ville valget mitt ha falt på å slutte med amming den dagen min halvdel av permisjonen var over. 

Jeg vil utvilsomt kalle meg selv en karrierekvinne. Jeg har alltid gjort det bra på skolen, er daglig leder på et fantastisk treningssenter med over 20 ansatte og jobber med sosiale medier på siden. I tillegg til å kalle meg selv en karrierekvinne, så vil jeg kalle meg en feminist. Likevel ønsker jeg absolutt ikke at at absolutt alt skal likestilles alltid. For kjønnene er ikke like og spesielt etter en fødsel synes jeg det er uriktig å pålegge familiene hvordan permisjonen skal deles. For enkelte kan det være midt i blinken å dele 50/50 og for andre kan kanskje far ta brorparten av permisjonen. Det må også være greit at kvinner tar den største delen av permisjonen hvis det er det familien ønsker. Jeg har alltid vært opptatt av karriere og ønsket meg raskt tilbake i jobb etter Ulrik ble født. Derfor begynte jeg å jobbe gradert bare etter noen måneder, og var delvis på jobb og delvis hjemme. Det kommer jeg ikke til å velge neste gang, da vil jeg ta ut lenger permisjon. Det gjør meg ikke til noe mindre karrierekvinne av den grunn, vi har bare lært på måten vi valgte sist. Det ble bare stress, jeg strakk halvveis til på alle områder, var delvis zombie på jobb på grunn av våkenetter og det hele ble kaos. Neste gang jeg velger å få et barn har jeg lyst til å være hjemme til barnet er 7-8 måneder, og det synes min samboer er helt greit. Han syntes selvfølgelig også det var helt greit at jeg ville starte i jobb tidlig når vi fikk vårt første barn. Å ta fra foreldre muligheten til å velge hva som er best for hver enkelt familie, ser jeg på som å ta et steg bakover. Valgfrihet for familien er i mine øyne mye viktigere enn likedeling, og jeg håper virkelig at denne ordningen ikke trer i kraft. I så fall får jeg bare begynne å spare allerede nå, slik at jeg får råd til å ta ulønnet permisjon etter min halvdel av permisjonen er over. 

 

Vi må snakke om fødsler

For et par helger siden var jeg på en hagefest hvor fødsler ble et samtaleemne, fordi en av de andre gjestene var gravid. Som noen av dere kanskje husker synes jeg det var helt pyton å være gravid, og hadde lett tatt ti fødsler på rappen i stedet for å gå gravid igjen. Det sa jeg også på festen, før en av de andre i samtalen brøt inn med et nedlatende toneleie “det er lett for deg å si, som fødte med epidural.” Jeg ble helt paff og klarte ikke svare, mens samtalen gikk videre og etterhvert byttet tema. I ettertid har jeg tenkt mye på dette, og nå måtte jeg bare skrive dette innlegget. For min fødsel var akkurat like fantastisk, og en like stor bragd å gjennomføre selv om jeg valgte å få epidural. Hvis andre bestemmer seg på forhånd for å føde uten smertestillende så er det flott for dem, men det gir likevel ingen som helst grunn til å se ned på min fødsel. Etter flere timer med smerter verre enn jeg kunne forestille meg, oppkast og tårer ble jeg og helsepersonellet enige om at epidural var det beste. For hvorfor skulle jeg på død og liv presse meg selv gjennom enda mer smerte og lidelse, når det var et alternativ der? Jeg gikk inn i fødselen med et helt åpent sinn, og fulgte de rådene som jordmoren kom med. Hun hadde tross alt vært med på en god del flere fødsler enn meg. Etter epiduralen ble satt følte jeg meg mye bedre, fikk spist og samlet litt energi før Ulrik endelig kom til verden. I det øyeblikket følte jeg meg virkelig som en superkvinne. Derfor blir jeg så forbanna når noen skal prøve ta fra meg det, som at de er mer superkvinner for at de fødte uten smertestillende. Det blir helt feil. Alle fødsler er ulike, og vi tar alle ulike valg. Likevel er vi alle superkvinner under fødsel uansett hvordan den gjennomføres. Vi har først produsert et helt lite menneske før vi skal trykke det lille mennesket ut gjennom underlivet vårt, det fortjener all hyllest som det går an å gi. For selv om du har valgt å føde på en måte så er ikke det nødvendigvis det riktige for meg. Hvis du valgte å pine deg gjennom mer smerte enn hva jeg gjorde, så er det flott for deg. Bare ikke kom å si at din fødsel var bedre, mer fantastisk eller mer verdt på noen som helst måte enn min. Alle fødsler er mirakler, og alle må få bestemme selv hvordan de ønsker å føde. Selvfølgelig i samråd med helsepersonell, og når de sier at smertestillende er greit og anbefaler dette – så ser jeg ingen grunn til at andre kvinner trenger å stikke nesa si inn i andres valg. Når kommentarer som jeg fikk blir slengt rundt, til og med foran personer som aldri har født før så kan det føre til at gravide rett og slett ikke tør å ta smertestillende. Fordi de kan bli redde for å bli sett ned på i etterkant, fordi de ikke “klarte” å komme seg gjennom det uten smertestillende. Vi klarer alt vi vil her i verden, og jeg hadde helt sikkert klart å føde uten epidural. Det at jeg ikke valgte å gjøre det gjør meg ikke til noe mindre urkvinne, for jeg klarte det mest fantastiske jeg har opplevd her i livet. Å føde Ulrik, og få lov til å være mammaen hans så lenge jeg lever ♥  

1 år med Ulrik

For akkurat ett år siden i dag satt jeg i akkurat den samme sofaen og blogget. Jeg hadde rier, men blogget om at jeg hadde en lang og god frokost. Jeg husker jeg var livredd for at noe skulle gå galt, og ville derfor ikke si noe før han var helt ute. Etter noen lange timer kom han endelig, og når jeg ser tilbake på det i dag ville jeg heller tatt 10 fødsler enn å gå gravid igjen. Desverre henger de sammen, og jeg må nok gjennom begge deler igjen. For Ulrik skal uten tvil få en bror eller søster en dag, etter dette året er jeg ikke i tvil om det. For det har vært så fint, det har skjedd så mye og det er vanskelig å tro at den lille klumpen som lå på brystet mitt for et år siden plutselig løper rundt i stua mens han roper mamma. Jeg trodde aldri det var mulig å bli så oppslukt, så interessert og så glad bare av å se på alt han gjør og mestrer hver dag. Jeg har nevnt det før men jeg må bare si det igjen – jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å bli en god mamma fordi jeg har aldri vært særlig glad i barn. Men nå vil jeg si at jeg er en god mamma, og derfor er det håp for alle andre andre som ikke føler seg som en typisk “mamma-person” også. Hvis det skal måles på klemmene og kyssene Ulrik deler ut hver dag er jeg tidenes supermom, og det er jo han det hele handler om ♥

Det har selvfølgelig også vært tungt å bli mamma på enkelte områder, vi har slitt og sliter enda en del med søvn på den lille krabaten. Det har ført til veldig slitne foreldre i perioder, og jeg like enkel å ha med å gjøre når jeg er trøtt som når jeg er sulten. Det har vel ført til at far i huset har fått så ørene flagret uten grunn flere ganger, men vi glemmer det fort begge to når Ulriken gliser mot oss begge. For det er stort sett det han gjør om dagene, smiler og går. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde satt på han en Fitbit hadde han knust meg hver dag! Hvis han holder tempoet oppe blir det nok mye løping på meg også om jeg skal holde tritt med Ullisen vår. “Mamma, pappa, mø, Gapo og tante” er de fem ordene han kan å si, og jeg er selvfølgelig superstolt over at mamma kom først. Generelt er jeg bare superstolt hver eneste dag, og jeg tror oppriktig at hjertemuskelen min har blitt dobbelt så stor i løpet av det siste året. Det skal nemlig litt til for å romme all den kjærligheten jeg har for denne fantastiske lille karen ♥

 

Morgenøkt & giweaway

Sponset innlegg

Denne helgen ble det ikke noen skitur, men jammen har vi kost oss ute likevel. Trøndelag slo til med finvær i dag, og derfor ble det en aldri så liten trimtur ute med lillehjertet. Etter trilling kjørte vi noen styrkeøvelser, han synes det er så gøy å være med! Ulrik hadde godt med klær på, mens mor holdt varmen ved å holde kroppen i bevegelse. Bare litt aktivitet om dagen gjør så godt for kropp og sjel!



Selv om det er fantastisk å være ute er det nesten like godt å komme inn igjen etterpå.Spesielt hvis det har vært litt kaldt, som det var nå i dag. Foran peisen med superundertøy på begge to, Ulrik i den fine Swix-bodyen sin!

Jeg har nevnt det tidligere på bloggen også, at Libero har en kampanje nå hvor man kan registrere bleiekoder på Libero.no og få tilsendt en deilig Swix-body i posten helt gratis. Dette gjelder ved kjøp av bleiepakker som er med i Ski Collection samt Libero Touch, og dere kan lese mer om kampanjen ved å klikke her. Det som er veldig gøy i dag er at jeg får lov å dele ut to slike bodyer til dere lesere! Jeg gir bort en body med rød skrift og en med rød de er jo så fine at jeg nesten har lyst til å beholde de selv. Men jeg deler selvfølgelig, alt dere trenger å gjøre er å skrive hvorfor dere velger Libero, pluss ønsket størrelse og farge i kommentarfeltet. Min lille luring har nok arvet energinivået til mammaen sin, og orker ikke å sitte i fanget lenge av ganger mer. Men å løpe rundt i bare bleie og body – det er morsomt det! Legg til at han får tak i noe han vet at han egentlig ikke skal leke med, sånn som bleiepakken, så er dagen virkelig perfekt for denne karen!


Vil noen flere der ute gjøe bebisen ekstra fin og glad i Swix-body så husk altså å legg igjen en kommentar under. I tillegg er det bare å fortsette med registreringen av bleiekoder kampanjen varer helt frem til 30.april. Jeg og Ulrik ønsker dere alle masse lykke til både med samling av koder og utetreningen!

Klar – ferdig – ski!

Annonse 

Nå i helga er vi som nevnt på Røros, og Ulrik har vært med på skitur for første gang. Det var kjempegøy og lillegullet delte heldigvis meningen min. Jeg elsker å være i aktivitet sammen med han, og vet at det er mange flere spreke foreldre der ute! Det er jo ingen grunn til å holde seg inne selv om det er vinter, for det er faktisk ingenting som heter dårlig vær. Kler man seg godt nok går det helt fint, og nå er det enda lettere å holde bebisen varm. Libero har nemlig en ny kampanje pågående hvor alle som registrerer minimum åtte bleiekoder får tilsendt en body fra Swix!

På innsiden av alle bleiepakker i Libero Ski Collection finner dere koder, og alle som registrerer minimum åtte koder på libero.no får denne herlige bodyen i posten. Det gjelder så langt beholdningen rekker, og dere kan lese mer om kampanjen her.  Både Ulrik og mamma er kjempefornøyd, han kanskje mest med å få leke med alle bleiepakkene. Det er rart med det, alt annet enn lekene hans er jo kjempegøy! Så det å få leke med bleier kan dere tro var stor stas for min lille favoritt ♥


Alle bleiepakkene i Libero Ski Collection er tydelig merket slik dere ser på bildet under, så fremover er det bare å se etter disse i butikken! Libero touch er også med i kampanjen, det kan være kjekt å vite. Det er superlett å registrere kodene inne på libero.no, og kampanjen varer frem til 30.april. Innen den tid regner jeg med mange av dere også har kjøpt en god del bleiepakker, så det blir nok mange fornøyde bebiser som tasser rundt i denne bodyen i vinter. Den kommer utvilsomt til å bli brukt mye her i huset, for denne vinteren skal vi bruke utendørs sammen.


Jeg synes det er så viktig å starte med gode tradisjoner tidlig, og da er det jo nesten for ille at Ulrik ikke har vært med på skitur før nå. Jeg har heller ikke gått på ski siden jeg var gravid før denne helga, så det var jammen på tide. Ønsker dere alle en helt strålende søndag og lykke til med samling av bleiekoder! Vi skal ut på skitur igjen, dette været må virkelig utnyttes ♥

Mammapoliti og ammehår

Jeg blir så lei. Som blogger har jeg fått en god del kritikk opp gjennom årene, men jeg tror aldri jeg har opplevd så mye kritikk som etter jeg ble mamma. Jeg har slettet mesteparten av kommentarene her på bloggen og har prøvd å overse de, men nå må jeg bare få ut litt frustrasjon. For hva er egentlig greia med dette mammapolitiet? De som sitter der ute og dømmer andre for å ta andre valg enn de selv ville ha tatt. Hvorfor blir folk plutselig så ivrige på å stikke nesa si i andres saker med en gang noen har fått barn? Jeg har fått kritikk for nesten alt jeg kan tenke på angående Ulrik her på bloggen, at jeg startet å jobbe for tidlig, at Ulrik har hatt på seg for lite klær, at han har hatt på seg for mye klær, at han har feil leker, at jeg sluttet å amme for tidlig, at jeg eksponerer Ulrik for mye og sånn fortsetter lista. Jeg tror vi alle kan være enige om at alle mammaer vil det beste for barna sine. Men det er ikke ensbetydende med at det som er best for mitt barn er det beste for ditt barn. Det er selvfølgelig helt greit å komme med tips og råd, og ha gode diskusjoner. Men det er ikke greit å kritisere, angripe eller dømme andre mødre for at de gjør ting på en annen måte. Så til alle dere der ute i mammapolitet som leser dette – vennligst slutt. Slutt å legge igjen negative kommentarer på både min og andre sine blogger / profiler. Det å være mamma er fantastisk, men det er ikke bare en dans på roser og vi vet alle at det kan være tøft i blant. Så la oss heller heie på hverandre og utveksle erfaringer på en god måte, i stedet for å slenge dritt. Det finnes nemlig ingen fasit, det finnes bare en hel masse barn som trenger mammaer og pappaer som ønsker de alt godt ♥

Når jeg først er i litt klagemodus, så tenkte jeg å klage litt på dette ammehåret. Jeg lese her om dagen at det faktisk ikke har noe med amming å gjøre, og da ble jeg så skuffa! Jeg sluttet å amme for et par-tre uker siden, fordi det passet meg og Ulrik fint. Så tenkte jeg også at en bieffekt av dette ville være at håret kanskje ble bedre, men det har altså ingen sammenheng. Dere ser meg ofte i caps, pannebånd eller lue om dagen, og her ser dere altså hvorfor. Alt håret jeg mistet er på vei ut, og selv om det er flott at det er på vei tilbake ser det jo ikke ut akkurat nå! Jeg antar at det kommer til å ta en stund før alle disse småhårene vokser ut til samme lengde som resten av håret, så det er bra vi går inn i vintersesongen nå. For da kan jeg nemlig gå hodeplagg så mye jeg vil, og skjule denne vakre hårsveisen!

Bebiser altså, de er nydelige men jammen fører de med seg mye rart også!

8 måneder med Ulrik

Lille Ulriken min har blitt 8 måneder, og jeg skjønner ikke hvor tiden ble av. Jeg måtte faktisk lese min egen fødselshistorie på nytt igjen her om dagen, fordi jeg alt har glemt mye av den. Jeg husker ikke at det var spesielt vondt, jeg husker bare hvor god følelse det var når han endelig kom ut. Den følelsen er like god enda, og jeg blir mer og mer glad i den lille krabaten for hver dag som går. Flere av dere har spurt om hvordan det går med han og oss, det synes jeg er så koselig! Så i anledning at han er 8 måneder, og at jeg fortsatt er syk og ikke har noen treningstips til dere tenkte jeg å skrive litt om nettopp Ullisen. Det er så morsomt å være med han nå, han begynner virkelig å vise frem personligheten sin og meningene sine. Det virker dessverre som han har arvet min stahet, men jeg har jo klart meg greit så da gjør nok Ulrik det også. Han lærte seg å krabbe da han var seks og en halv måned, og nå fyker han over stuegulvet raskere enn jeg klarer å følge med. En finværsdag kledde vi på han og tok han med ut i hagen, og selv om hagen vår er stor tok det ikke lang tid før han hadde utforsket hele området. Det gikk med andre ord mye raskere med hans krabbing enn min handstand, den må jeg nok jobbe med en stund til. Ulrik har gått videre til nye utfordringer, og synes det er utrolig gøy å reise seg opp mot gjenstander. Det førte til en god del knall og fall i begynnelsen, men nå har han heldigvis blitt stødig. Utviklingen går altså så fort med disse små at det er litt vanskelig å henge med i svingene!

Ulldress fra Barnas Hus (sponset lenke)


I tillegg til staheten min har han også arvet humøret, og smiler stort sett dagen lang. Noe som har gjort hverdagen vår uendelig mye bedre er at han endelig har lært seg å sovne i 7-8 tiden om kvelden, kontra 11-12. Det gjør at jeg og pappaen får litt egentid på kvelden og ikke minst tid til hverandre. Det er jo så viktig å få tid til å være kjærester selv om vi har blitt foreldre! På sovefronten går det altså mye bedre, men det går ikke lenger like bra på søskenfronten. Det virker som om Guapo er helt sjokkert over at Ulrik plutselig beveger seg over hele stua og kommer etter sin firbeinte storebror. Forhåpentligvis blir han vant til det etterhvert, men akkurat nå er ikke Guapo spesielt begeistret over Ulrik. Litt småsjalusi er vel ikke uvanlig, og siden Guapo er verdens snilleste går det nok seg til. 


Det er helt rart at lillebabyen min har blitt så stor, og jeg trives bedre og bedre som mamma for hver dag. Jeg koser meg sånn med han, å se han fundere over sitt eget speilbilde, sine egne fingre og tær og alt han kommer over. Jeg er så glad for at vi bor i Norge, og har muligheten til å være hjemme sammen med barna det første året. For selv om det ikke alltid er like koselig når vi begge to er fulle av bæsj eller oppkast, så ville jeg ikke ha byttet bort permisjonstiden for noe i hele verden. Mandag er den siste dagen min hjemme med han, og pappaen skal ha gleden av å være hjemme i tre måneder. Så denne helga skal jeg bare kose meg med verdens beste smil ♥

Babybeinøkt

Hei dere! I kveld har jeg et tips til ei lita beinøkt til dere, som dere kan gjøre akkurat nå før dere finner senga. Jeg tok Ulrik med på denne økta, babyer er helt supre treningspartnere! Har du en våken baby kan du bruke den som vekt, du kan bruke en manual/kettlebell hvis du har det tilgjengelig eller bare bruk egen kroppsvekt. Disse øvelsene skal du kjenne etter å ha gjennomført noen runder! Start med utfall til siden, dette er en kjempegod øvelse. Start i stående posisjon med ca skulderbreddes avstand mellom beina, og la det ene falle ned til siden. Det andre beinet holdes strakt, og du går så langt ned som du klarer. Skyv opp igjen til utgangsposisjon, og gjenta på motsatt fot. Gjør 15 repetisjoner til hver side.

Neste øvelse er ettbeins hipthrust, her kan du fokusere å presse hofta så langt opp du får til. Gjennomfør 20 repetisjoner på det samme beinet før du bytter og gjentar på motsatt bein.

Tredje øvelse er gående utfall fremover, her utførte jeg øvelsen med en liten tvist. Ved å bruke Ulrik som ekstra vekt, og vri han til motsatt side fra det beinet jeg satt frem fikk jeg skikkelig trening for magen samtidig. Her er det greit å ha litt plass, utfør 10 steg totalt.


Helt til slutt venter knebøy, men også her med en variant som gjør øvelsen tyngre. Ta først 10 vanlige knebøy, før du gjennomfører 10 nye hvor du skal holde 15-20 sekunder i bunnposisjon. Har du ekstra belastning i form av baby, kettlebells eller lignende skal du i alle fall kjenne det!

Gjennomfør økta som en sirkel, uten pause mellom øvelsene. Etter alle øvelsene er gjennomført kan du ta 1-2 minutters pause, før du gjennomfører det hele på nytt. Kjør gjerne 4-5 runder, så skal beina være rimelig slitne. Om de mot formodning ikke skulle være det så er det bare å kjøre et par runder til. Jeg elsker økter som dette, korte, effektive og kan gjennomføres akkurat der du er uavhengig av utstyr. Så om du sitter godt i sofaen akkurat nå oppfordrer jeg deg til å reise deg opp, og gjennomfør økta. Super avsluting på kvelden, og du har fått inn ei ekstra treningsøkt på under en halvtime. Legg bort mobilen, klapp sammen maskina og få opp pulsen på slutten av denne torsdagskvelden! Jeg gjennomførte økta tidligere i dag og kjenner det allerede, legg gjerne igjen en kommentar om hvordan økta føles for deg også når du har gjennomført. God trening!

Vondt i smilemusklene

Denne søndagen har vært helt så fin! For å få så mange kommentarer og historier fra dere betyr så mye. Jeg måtte gråte flere ganger mens jeg leste gjennom kommentarfeltet, for jeg skjønner så alt for godt hvor vondt det gjør. Takk for at dere tørr å være ærlige, og fortsett med ærligheten til mennesker rundt dere. Jeg kunne tenkt meg å gi dere alle en stor klem, men det er desverre litt vanskelig. Så jeg har klemt litt ekstra på den fineste lille gutten jeg vet av i stedet, og det er ingenting som er bedre enn det. Det var virkelig verdt alt i verden å få bli mammaen til Ulrik. Nydelige høstdager som denne er til for å nytes sammen, og i dag ble det rundt 8 kilometer i bymarka med vogn og hund. Vi har byttet til sportsdelen av vogna nå, slik at Ulrik kan sitte når han er våken.Han koser seg sånn når han kan se på trær, andre forbipasserende og hunder når vi triller. Han er heldig som får vokse opp med så fin natur rundt seg, det skal vi virkelig ikke ta for gitt. Denne årsiden er jo ekstra fin, med alle de sterke høstfargene. Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde en så fin oktober, og jeg krysser fingrene for at resten av måneden blir like fin.

Kledd fra topp til tå i Kari Traa , dere finner ullgenser her, tights her og sokker her (sponsede lenker)



Han her altså, noen ganger får jeg faktisk vondt i smilemusklene av å være sammen med han! Han får meg til å glemme det som var så vanskelig, og gjør alle de brutte drømmene virkelige igjen ♥

Det tapet ingen snakker om

En dag i april i fjor satt jeg på badet og gråt. Jeg gråt fordi jeg nettopp hadde tatt en graviditetstest, og den viste at jeg var gravid. Jeg hadde ingen planer om å få barn, faktisk var jeg ikke sikker på om jeg ønsket meg barn i det hele tatt. Jeg fikk panikk, jeg var midt i leilighetssalg, hadde bare vært sammen med kjæresten i et knapt år og hadde nettopp takket ja til ny jobb. Tankene mine var et rent kaos, og det absolutt siste jeg ønsket meg var et barn. Kjæresten min var så støttende det går an å bli, og fortalte meg at dette var mitt valg. Han ville støtte meg og elske meg uansett hva jeg valgte å gjøre. Det var likevel ikke så enkelt, for jeg ønsket meg ikke et barn men jeg klarte heller ikke tanken på å ta abort. Jeg gråt og gråt mens jeg satt i under dyna i sofaen og ønsket at jeg skulle falle ned ei trapp eller få et slag i magen. Alt jeg ønsket var at situasjonen skulle forsvinne, og at vi kunne gå tilbake til livet slik det var før. Omsider klarte jeg å slutte med gråtingen, og tok meg sammen. Jeg gikk flere dager hvor jeg prøvde å ikke tenke på det, og jeg ville heller ikke snakke med kjæresten om det. Jeg dro til fastlegen min, og fikk satt opp en time for tidlig ultralyd slik at jeg fikk vite hvor lang tid jeg hadde på å bestemme meg. Jo flere dager som gikk, jo mer tydelig ble det for meg hva som var det riktige valget. Jeg ble nesten overrasket selv over at tankene mine snudde fra å ønske å falle ned ei trapp, til å tenke at vi kunne klare å få et barn sammen. Problemene ble plutselig ikke så store likevel, jeg var 25 år med en fantastisk kjæreste, begge ferdig med skole, gode jobber og ny leilighet. Alle de store argumentene jeg hadde som veide mot å få et barn ble gradvis mindre, og vi bestemte oss for å beholde barnet. Vi var begge usikre men likevel trygge på at vi kom til å klare det sammen. Vi begynte å glede oss, se for oss navn og hvem barnet ville ligne på. Jeg var fortsatt redd, men kjente at jeg ble mer glad i det lille livet i magen for hver dag som gikk.

Da vi kom til 17.mai 2015 hadde jeg allerede begynt å få mage, og jeg klarte ikke å få igjen beltet på bunaden min. Vi måtte feste den med sikkerhetsnåler, og vi humret godt sammen på badet med vår godt skjulte hemmelighet. Vi hadde invitert til familiesamling før folketoget, med god mat og kaker. Jeg tror aldri jeg kommer til å huske en eneste 17.mai så godt som denne, og heller aldri følelsen når jeg så at doskåla toalettskåla var helt rød. Jeg googlet febrilsk årsaker til blødninger tidlig i svangerskapet, og prøvde å overbevise meg selv om at alt fortsatt var bra. Jeg fant ut at en spontanabort vanligvis medførte smerter, og det hadde jeg ikke. Så jeg tok med meg flagget og smilet ut i toget, og tenkte at dette skulle gå fint. Men utover dagen kom smertene, og blødningene ble større. Selv om jeg prøvde å skyve tanken fra meg skjønte jeg hva som hadde skjedd, og igjen satt jeg på badet og gråt. Denne gangen var jeg sønderkunst, og følte at verden rundt meg raste sammen. Jeg har alltid trodd på tankens kraft, og bebreidet meg selv fordi jeg hadde ønsket å miste barnet i begynnelsen. Jeg gråt og gråt, mens kjæresten prøvde å opprettholde et lite håp. Timen vi hadde fått til tidig ultralyd var morgenen etter, og vi bestemte oss for å beholde håpet frem til sykehusbesøket. Jeg sov ikke et sekund den natta, men lå bare og kjente på magen. En halvtimes ventetid på sykehuset virket som en hel evighet, og når vi først kom inn fikk vi fort det svaret vi var redde for. Ultralyden viste ingen verdens ting, og jeg var ikke gravid lenger. Igjen falt verden sammen, og jeg klarte ikke å se kjæresten i øynene da vi fikk beskjeden. “Er dere lei dere?” spurte legen. Jeg klarte ikke å snakke, og svarte med et kort nikk. “Jaja, det er sånn som skjer, det er helt vanlig” var det eneste legen sa. At det er helt vanlig at spontanaborter skjer gjør det ikke bedre for den personen som opplever det. Mennesker dør og får alvorlige sykdommer hver dag, så man kan også kalle dette vanlig. Likevel gjør det ikke mindre vondt for de det rammer av den grunn. Vi opplever alle ting ulikt, og for meg var dette en brutal hendelse som rystet meg. Å få den beskjeden fra legen på det vondeste øyeblikket jeg har opplevd var som å få en slag i ansiktet, og jeg klarte ikke å holde igjen hikstene mens jeg dro på meg joggebuksa. En uke etterpå var jeg igjen hos fastlegen for å sjekke at alt var bra, fortalte jeg om de tunge tankene. Igjen fikk jeg samme beskjed, “dette er helt vanlig.”

Dagene og ukene som fulgte var fulle av sorg, men også av skam. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg skammet meg veldig. Det som var så enormt for meg virket som en bagatell for legene, og jeg ble nesten flau over min egen reaksjon. Kjæresten var igjen så støttende som det går an å bli, men jeg tror det er vanskelig å forstå den knusende følelsen når man ikke har bært livet inni seg. Alle sier at man skal vente til det har gått minst 12 uker før man annonserer at man er gravid, nettopp fordi det er høyere risiko for en spontanabort. Men hvorfor skal man egentlig vente med å si det? For at man skal sitte der med sorgen og alle de tunge følelsene helt alene? Jeg får helt vondt av å tenke på hvor mange kvinner som går gjennom akkurat dette, uten at det snakkes om. For den dag i dag vet jeg at det ikke er unormalt å oppleve følelser av depresjon og angst etter en spontanabort. Barnet man har begynt å visualisere i hodet eksisterer ikke lenger, og man sitter igjen med brutte håp og drømmer. Å da få beskjed om at det er vanlig, og at man bare kan prøve igjen hjelper ikke stort på følelsene en har. Jeg tror på åpenhet, og jeg tror på at det hjelper å prate om ting når man har det vondt. Derfor vil jeg så gjerne at dette temaet skal snakkes mer om, slik at man ikke skal sitte igjen med en følelse av skam og flauhet. Det er nemlig nok vonde følelser fra før.

Mot alle odds ble jeg gravid igjen bare en uke etter spontanaborten. Svangerskapet var ikke bare tungt fysisk, men også psykisk på grunn av alle de vonde følelsene jeg fortsatt hadde. Fordi det nesten ikke var noe opphold mellom de to svangerskapene følte jeg at det var ett og samme svangerskap. At det var det samme lille livet i magen og at sjansen for at det ville gå galt var uendelig stor. Derfor klarte jeg ikke å glede meg, men var redd og nervøs hele svangerskapet. Jeg gikk til privat ultralyd annenhver uke de første månedene, fordi jeg flere ganger var sikker på at jeg hadde mistet livet i magen en gang til. Selv om alt gikk bra denne gangen sitter jeg forsatt igjen med en skrekk for å bli gravid, og forbinder mange vonde følelser med en graviditet. Grunnen til at jeg skiver dette innlegget er fordi jeg vet at det er så mange som har kjent på de samme tunge og svarte tankene som meg selv. Og bare det å vite at man ikke er alene om å ha slike tanker kan hjelpe mye ♥