Seriøst, nå må vi slutte. Det er ikke rart at det oppstår krig i verden når alle er nødt til å stikke nesa si i andres saker. I kommentarfelt på blogger, på Facebook og på Instagram renner det over med kommentarer jeg ikke skjønner hvorfor blir postet. Det er greit at vi har ytringsfrihet her i landet, men betyr det at alle MÅ mene noe om ALT? Jeg har tenkt på dette tidligere også, men etter jeg har blitt mamma føler jeg at det har eksplodert. Ikke nødvendigvis med kommentarer til meg, men med kommentarer til andre. Jeg vet ikke hvor mange “mammagrupper” på Facebook jeg har blitt meldt inn i, for å så melde meg ut. Jeg orker ikke å lese alle de fæle kommentarene folk slenger rundt seg lenger, det blir rett og slett for mye. Men i dag rant det over for meg da jeg leste en artikkel i Aftenposten hvor Caroline Berg Eriksen blir hengt ut for å blogge om barnet sitt. “Det er kanskje lov, men ikke greit” står det i teksten. Det er nettopp dette jeg synes blir så utrolig feil, for hvem er det som bestemmer hva som er greit eller ikke? Hvis ting er direkte skadelig for et barn så forstår jeg at man skal heve stemmen, men ellers ser jeg ingen grunn til å henge ut foreldre for valgene de tar. Jeg tror nemlig alle foreldre ønsker det beste for barna sine, og at vi alle er eksperter på våre egne barn. Jeg tror ikke at Ulrik kommer til å ta skade av, eller på noen måte ha negative følelser til at jeg deler bilder av han i sosiale medier. Hadde jeg trodd det hadde jeg selvsagt aldri postet bildene. Likevel har jeg respekt for at andre ikke ønsker at det skal havne bilder av deres barn på sosiale media, fordi det er de som tar valgene for sitt barn. Ikke jeg og ikke du.
Det er så ufattelig mange bekymringer, tanker og følelser som dukker opp når en for barn som ikke har vært der før. Tanker om man er en bra nok mamma, om man han har gjort det rette for barnet i enhver situasjon og dårlig samvittighet fordi man kanskje ikke rakk å gjøre alt en hadde tenkt for barnet den dagen. Med alt dette i hodet fra før, så er det siste en trenger nedtrykkende kommentarer fra andre. For hva skjedde med å akseptere at folk er forskjellige? Senest i går kveld leste jeg et innlegg på en av de få mammagruppene jeg fortsatt er med i, der det ble spurt etter sunnere kakealternativer til bursdag da barnet på 1 og 1/2 år ikke fikk spise sukker. “Åja, sånn gjør de det,” tenkte jeg for meg selv og skulle scrolle videre. Men så eksploderte med kommentarfeltet om at det er skadelig for barna å være for nazi og det ene etter det andre. Jeg gir selv Ulrik kake i bursdagsselskap, men om andre foreldre velger å ikke gjøre det så har vel jeg ingenting med det å gjøre? På samme måte som jeg heller ikke har noe med å gjøre om andre velger å bruke tøybleier, om de velger å bruke morsmelkerstatning eller om de legger ut bilder av barna sine. Går det ikke an å bare erkjenne at vi alle er ulike, og at det er fint? Tenk så kjedelig verden hadde blitt om vi alle hadde blitt oppdratt kliss likt. I dag slår jeg et slag for fremsnakking – for det er noe av det beste jeg vet! Svelg den negative kommentaren, og heller tenk på noe fint du kan si. Og om du ikke klarer å komme på en eneste fin ting, da kan du heller la være å si noe. Vi må heie på hverandre, backe hverandre og skryte av hverandre! For alle foreldre er superhelter, og det fortjener vi jammen å høre oftere ♥
