Jeg har prøvd å skrive dette innlegget i flere dager nå, uten at jeg har fått det til. Når jeg skriver noe så er det jo faktisk sant, og denne sannheten er vondt å ta innover seg. Dere husker kanskje dette innlegget som jeg skrev for noen måneder siden om kreftpasienten Vilde? I det innlegget oppfordret jeg alle som en til å bli blodgivere og blodmargsdonorer for å hjelpe andre i samme situasjon som Vilde. Jeg håper noen av dere har blitt det, da kan dere redde liv! Hvis dere ikke har gjort det enda kan dere helt enkelt registrere dere på www.giblod.no . For Vilde var det desverre ingenting som hjalp, og kreften ble for sterk for henne. Hun ble bare 19 år, men rakk likevel å bli et fantastisk forbilde for mange. Det er hun i allefall for meg, jeg vet ikke av en person sterkere enn denne jenta. Bisettelsen hennes forrige uke var noe av det sterkeste jeg har opplevd noensinne, og selv om det var helt ufattelig trist var det også fint på en måte. Selv om hun ikke skriver der lenger vil jeg anbefale dere alle å ta turen innom bloggen til Vilde som dere finner her. Der vil dere finne et livsmot, en glede og et pågangsmot av en helt annen verden. Selv om dere ikke kjenner henne er det umulig å ikke bli berørt av å lese bloggen. For min del har Vildes kamp vært en ekstrem øyeåpner, og det har virkelig satt livet i perspektiv.
Vilde var virkelig ei helt fantastisk jente, og hun hadde et ønske om å gjøre hverdagen for unge vokse kreftpasienter bedre. Det er opprettet en minnekonto i hennes navn hvor pengene skal gå til det formålet, og hvis noen av dere har lyst til å bidra er kontonummeret 4212 06 24932.
Gjennom Vilde har jeg lært meg å være takknemmelig for hver eneste dag, sette pris på alle de små gledene i hverdagen og ikke minst å aldri, aldri gi opp på det jeg tror på.
Hei!
Har en mamma som har hatt flere krefttyper men forhåpentligvis kommet seg igjennom det! Men all den tid og opphold på sykehus har på mange måter fått meg til å tenke annerledes på ting, sette mer pris og være takknemlig for så mye i livet mitt! Bare slike “banale ting” som å kunne få lov å våkne opp frisk og kunne bevege meg ut, kjenne sola og vinden treffe ansiktet… De helt enkle ting❤️….. Livet er så utrolig kort og vi burde prøve å stoppe opp i blandt og tenke at vi er heldige som er friske. Ikke bare frisk men også kunne se gleden i små enkle ting i hverdagen og være takknemlig for det! Man blir rik på det❤️
Sterkt å lese i bloggen hennes nå som hun ikke er mer og flott at du deler dette på din blogg!!
Sprettrumpe og flat mage spiller så innmari liten rolle når jeg blir påminnet om hvor heldig jeg er som faktisk har en sunn og frisk kropp…
Nå skal jeg straks dra hjem fra skolen og nyte Trondheimssolen og livet, fordi jeg er så heldig at jeg kan det <3
Vilde gjorde en stor forskjell <3
Det står det respekt av!
Jeg fikk dessverre ikke bli blodgiver 🙁 men løpet er ikke kjørt og jeg håper jeg får lov etter hvert!
Så trist at Vilde døde. For et livsmot det virker som Vilde hadde, jeg skal lese mer på bloggen hennes senere.
Jeg må nok gjør alvor av å bli blodgiver, jeg har lurt på det en stund.
Så fint skrevet Nora 🙂 og viktig budskap du formidler! Supert at du opplyser om muligheten til å støtte Vildes Minnefond ♡♡