Det tapet ingen snakker om

16.10.2016 - 09:04 81 kommentarer

En dag i april i fjor satt jeg på badet og gråt. Jeg gråt fordi jeg nettopp hadde tatt en graviditetstest, og den viste at jeg var gravid. Jeg hadde ingen planer om å få barn, faktisk var jeg ikke sikker på om jeg ønsket meg barn i det hele tatt. Jeg fikk panikk, jeg var midt i leilighetssalg, hadde bare vært sammen med kjæresten i et knapt år og hadde nettopp takket ja til ny jobb. Tankene mine var et rent kaos, og det absolutt siste jeg ønsket meg var et barn. Kjæresten min var så støttende det går an å bli, og fortalte meg at dette var mitt valg. Han ville støtte meg og elske meg uansett hva jeg valgte å gjøre. Det var likevel ikke så enkelt, for jeg ønsket meg ikke et barn men jeg klarte heller ikke tanken på å ta abort. Jeg gråt og gråt mens jeg satt i under dyna i sofaen og ønsket at jeg skulle falle ned ei trapp eller få et slag i magen. Alt jeg ønsket var at situasjonen skulle forsvinne, og at vi kunne gå tilbake til livet slik det var før. Omsider klarte jeg å slutte med gråtingen, og tok meg sammen. Jeg gikk flere dager hvor jeg prøvde å ikke tenke på det, og jeg ville heller ikke snakke med kjæresten om det. Jeg dro til fastlegen min, og fikk satt opp en time for tidlig ultralyd slik at jeg fikk vite hvor lang tid jeg hadde på å bestemme meg. Jo flere dager som gikk, jo mer tydelig ble det for meg hva som var det riktige valget. Jeg ble nesten overrasket selv over at tankene mine snudde fra å ønske å falle ned ei trapp, til å tenke at vi kunne klare å få et barn sammen. Problemene ble plutselig ikke så store likevel, jeg var 25 år med en fantastisk kjæreste, begge ferdig med skole, gode jobber og ny leilighet. Alle de store argumentene jeg hadde som veide mot å få et barn ble gradvis mindre, og vi bestemte oss for å beholde barnet. Vi var begge usikre men likevel trygge på at vi kom til å klare det sammen. Vi begynte å glede oss, se for oss navn og hvem barnet ville ligne på. Jeg var fortsatt redd, men kjente at jeg ble mer glad i det lille livet i magen for hver dag som gikk.

Da vi kom til 17.mai 2015 hadde jeg allerede begynt å få mage, og jeg klarte ikke å få igjen beltet på bunaden min. Vi måtte feste den med sikkerhetsnåler, og vi humret godt sammen på badet med vår godt skjulte hemmelighet. Vi hadde invitert til familiesamling før folketoget, med god mat og kaker. Jeg tror aldri jeg kommer til å huske en eneste 17.mai så godt som denne, og heller aldri følelsen når jeg så at doskåla toalettskåla var helt rød. Jeg googlet febrilsk årsaker til blødninger tidlig i svangerskapet, og prøvde å overbevise meg selv om at alt fortsatt var bra. Jeg fant ut at en spontanabort vanligvis medførte smerter, og det hadde jeg ikke. Så jeg tok med meg flagget og smilet ut i toget, og tenkte at dette skulle gå fint. Men utover dagen kom smertene, og blødningene ble større. Selv om jeg prøvde å skyve tanken fra meg skjønte jeg hva som hadde skjedd, og igjen satt jeg på badet og gråt. Denne gangen var jeg sønderkunst, og følte at verden rundt meg raste sammen. Jeg har alltid trodd på tankens kraft, og bebreidet meg selv fordi jeg hadde ønsket å miste barnet i begynnelsen. Jeg gråt og gråt, mens kjæresten prøvde å opprettholde et lite håp. Timen vi hadde fått til tidig ultralyd var morgenen etter, og vi bestemte oss for å beholde håpet frem til sykehusbesøket. Jeg sov ikke et sekund den natta, men lå bare og kjente på magen. En halvtimes ventetid på sykehuset virket som en hel evighet, og når vi først kom inn fikk vi fort det svaret vi var redde for. Ultralyden viste ingen verdens ting, og jeg var ikke gravid lenger. Igjen falt verden sammen, og jeg klarte ikke å se kjæresten i øynene da vi fikk beskjeden. "Er dere lei dere?" spurte legen. Jeg klarte ikke å snakke, og svarte med et kort nikk. "Jaja, det er sånn som skjer, det er helt vanlig" var det eneste legen sa. At det er helt vanlig at spontanaborter skjer gjør det ikke bedre for den personen som opplever det. Mennesker dør og får alvorlige sykdommer hver dag, så man kan også kalle dette vanlig. Likevel gjør det ikke mindre vondt for de det rammer av den grunn. Vi opplever alle ting ulikt, og for meg var dette en brutal hendelse som rystet meg. Å få den beskjeden fra legen på det vondeste øyeblikket jeg har opplevd var som å få en slag i ansiktet, og jeg klarte ikke å holde igjen hikstene mens jeg dro på meg joggebuksa. En uke etterpå var jeg igjen hos fastlegen for å sjekke at alt var bra, fortalte jeg om de tunge tankene. Igjen fikk jeg samme beskjed, "dette er helt vanlig."

Dagene og ukene som fulgte var fulle av sorg, men også av skam. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg skammet meg veldig. Det som var så enormt for meg virket som en bagatell for legene, og jeg ble nesten flau over min egen reaksjon. Kjæresten var igjen så støttende som det går an å bli, men jeg tror det er vanskelig å forstå den knusende følelsen når man ikke har bært livet inni seg. Alle sier at man skal vente til det har gått minst 12 uker før man annonserer at man er gravid, nettopp fordi det er høyere risiko for en spontanabort. Men hvorfor skal man egentlig vente med å si det? For at man skal sitte der med sorgen og alle de tunge følelsene helt alene? Jeg får helt vondt av å tenke på hvor mange kvinner som går gjennom akkurat dette, uten at det snakkes om. For den dag i dag vet jeg at det ikke er unormalt å oppleve følelser av depresjon og angst etter en spontanabort. Barnet man har begynt å visualisere i hodet eksisterer ikke lenger, og man sitter igjen med brutte håp og drømmer. Å da få beskjed om at det er vanlig, og at man bare kan prøve igjen hjelper ikke stort på følelsene en har. Jeg tror på åpenhet, og jeg tror på at det hjelper å prate om ting når man har det vondt. Derfor vil jeg så gjerne at dette temaet skal snakkes mer om, slik at man ikke skal sitte igjen med en følelse av skam og flauhet. Det er nemlig nok vonde følelser fra før.

Mot alle odds ble jeg gravid igjen bare en uke etter spontanaborten. Svangerskapet var ikke bare tungt fysisk, men også psykisk på grunn av alle de vonde følelsene jeg fortsatt hadde. Fordi det nesten ikke var noe opphold mellom de to svangerskapene følte jeg at det var ett og samme svangerskap. At det var det samme lille livet i magen og at sjansen for at det ville gå galt var uendelig stor. Derfor klarte jeg ikke å glede meg, men var redd og nervøs hele svangerskapet. Jeg gikk til privat ultralyd annenhver uke de første månedene, fordi jeg flere ganger var sikker på at jeg hadde mistet livet i magen en gang til. Selv om alt gikk bra denne gangen sitter jeg forsatt igjen med en skrekk for å bli gravid, og forbinder mange vonde følelser med en graviditet. Grunnen til at jeg skiver dette innlegget er fordi jeg vet at det er så mange som har kjent på de samme tunge og svarte tankene som meg selv. Og bare det å vite at man ikke er alene om å ha slike tanker kan hjelpe mye ♥

81 kommentarer

Lisbeth

16.10.2016 kl.09:38

Dette var utrolig rørende å lese... Spontanabort er noe jeg "allerede" bekymrer meg for selv om jeg ikke har planer om barn på flere år. Men jeg kjenner folk som har opplevd det, og det må være den verste følelsen i verden....

Men tenk for en fantastisk skjønn, herlig, fantastisk gutt du har nå <3 Håper du koser deg masse med lille Ulrik, han er bare så utrolig skjønn! Stor klem til deg og Ulrik <3

Maria

16.10.2016 kl.09:43

For eit fint innlegg, Nora! Skjønner det må vere heilt grusomt! Ta godt vare på kvarandre <3

A

16.10.2016 kl.10:16

Det er som om jeg skulle skrevet det selv! Har opplevd nøyaktig det samme som deg. Jeg knakk helt sammen da de ikke kunne finne liv, jeg hadde gått gravid i 13 uker, men fosteret ble bare 6. Jeg måtte ta kirurgisk abort og fjerne restene. I utgangspunktet ville jeg ikke ha barn, men etter at alle drømmene om dette barnet ble lagt i grus ønsket jeg meg barn mer enn noen gang. Ble heldigvis gravid igjen og vi gledet oss ikke før vi var i uke 15. I dag har jeg en nydelig, frisk gutt!

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:22

A: Stor klem til både deg og lillegutten din <3

Ida

16.10.2016 kl.10:18

For et rørende innlegg ♡

O

16.10.2016 kl.10:22

Takk for at du deler! <3

Ingeborg

16.10.2016 kl.10:27

Fine, flotte Nora. Takk for at du deler. Det er så trist at du har opplevd en spontanabort. Men det er flott det gikk bedre den andre gangen, og du fikk verdens fineste Ulrikk.

Ann Helen

16.10.2016 kl.10:27

Dette var så godt og lese. Noen andre som tør å fortelle noe som er så privat, men samtidig så viktig å være åpen om. Kjenner så godt igjen hvordan du har det. Mistet selv i mai, og ble gravid igjen 1 mnd etter. Greide ikke å vare glad for det, møtte rett og slett veggen. Redd for og miste og tusen tankeer i hode. 3 mnd etter kom svaret om at de for ingenting der, og måtte innlegest på nytt for å få bort. Så det som hjalp meg var å være åpen på det. Når en er 3 mnd på vei ser alle det, så da vare det lettest for meg å være åpen om det.

Kjempe flott innlegg og skrevet. Fant trøst i det du skriver. ☺ lykke til med den lille på vei. Det er den beste gaven får i livet 😃

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:21

Ann Helen: Selv om historien din er forferdelig trist, så er jeg veldig glad for å lese at det hjalp deg å være åpen om det. Jeg håper at akkurat det kan hjelpe flere med å komme gjennom det samme.

Yvonne

16.10.2016 kl.10:37

Så utrolig rørende lesning og samtidig så viktig å adressere. Du har så rett Nora mange sitter med den samme følelsen av tap uten å kunne få prate om det fordi det liksom er så vanlig, nesten som å miste en jakke. Tusen takk for at du deler Nora🙏❤️

Randiannette

16.10.2016 kl.11:09

Så utrolig sårt tema <3 Fint at du ønsker å dele. God klem.

Karianne

16.10.2016 kl.11:34

Hei!

For et fint innlegg! Kan kjenne meg igjen i den behandlingen du fikk av legene: "jaja dette et vanlig..." De bagatelliserer alt og jeg tror de glemmer at de har en ekte person foran seg.

Lise

16.10.2016 kl.12:05

Modig av deg å skrive dette innlegget - utrolig åpent og ærlig!

Marte

16.10.2016 kl.12:18

<3

Stine

16.10.2016 kl.12:23

Utrolig fint innlegg. Kjenner meg så utrolig godt igjen i alt du skriver. Har selv mistet to ganger, en i uke 7 og en i uke 13. Er nå gravid i uke 29, men klarer alikevel ikke helt puste helt ut. At en spontanabort er helt normal er ingen trøst når det skjer, og jeg syntes det er flott at du deler dette.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:19

Stine: <3 masse, masse lykke til de siste ukene. Nå er det heldigvis ikke lenge igjen til lille faktisk kommer og du kan endelig senke skuldrene!

H

16.10.2016 kl.12:26

Takk for at du skriver dette. Har nettopp opplevd det selv. Opplevde og opplever også en bagatellisering. Det at det er helt normalt gjør ikke følelsene annerledes for min del. Det var et tap samme hva andre sier og mener. Og jeg er helt enig i det du skriver ang å fortelle andre om graviditeten tidlig. Det er tungt å stå alene når man opplever slikt.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:18

H: Det er et enormt tap, det har du helt rett i. Derfor håper jeg at vi kan få litt mer lys på dette temaet nå, sli at det snakkes mer om. Håper det er bedre med deg nå <3

Jeanett

16.10.2016 kl.12:48

Takk❤ Gikk igjennom dette i november i fjor, og det ble bare føyset bort. Folk klarte til og med å si at du har jo et annet barn, så det går over. Det gjør fortsatt vondt. Jeg hadde mens-termin på samme dato som søsteren min, og det er så vanskelig å ikke bli minnet på dette når jeg er sammen med dem. Folk er forskjellige, og noen bruker lenger tid på å komme over sorgen. Man har også forskjellige måter å takle sorgen på! Jeg håper alt er bra med dere nå!

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:16

Jeanett: Dette er så alt for viktig til å li føyset bort, og jeg skjønner så godt at det fortsatt gjør vondt. Det går mye bedre med oss nå, og jeg håper det gjør det meg deg også <3

I

16.10.2016 kl.12:51

Så bra skrevet og et viktig tema å ta opp.

Var i samme situasjon for snart to år siden,nesten ingen som viste at jeg var gravid

så syntes det var vanskelig å fortelle om hva som hadde skjedd..

Vi hadde prøvd å få barn i tre år og denne gangen fikk vi det til med hormonkur.

Og siden det gikk den ene gangen så ville de prøve videre med hormonkur..

Etter tilsammen 6 kurer en kikhulsoperasjon og 5 år med prøving,får vi hjelp igjennom prøverør,så spent på om det fungerer..

Men også redd for at det ikke skal gå,om man mister og alt slik..

Men man får ta en dag av gangen og være glad for at man har en stabil hverdag med mennesker som er glad i en og støtter en i tykt og tynt <3

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:14

I: Har lyst å gi deg en stor klem! Masse, masse lykke til med prøving. Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere <3

Marte

16.10.2016 kl.13:00

<3

Merete

16.10.2016 kl.13:07

Utrolig fint skrevet! Veldig sårt å lese... Tusen takk for at du deler <3

Silje Lien

16.10.2016 kl.13:15

Klart det er sårt. Man har tross alt båret et liv i magen, og når et foster dør er det like trist som noe annet. Men man er altfor alene med sorgen. Legene er nok vant til dette som med alt annet, men det går an å ha medlidenhet for det. Det er en del av jobben.

MDA

16.10.2016 kl.13:19

Utrolig bra skrevet Jeg har selv vært igjennom flere spontanaborter, den siste for en måned siden. Ja det er tøft og hardt når det og spesielt når d er bare du og din kjære som vet om det som har skjedd. Men har du en forståelsesfull kjære kommer dere til å komme sterkere ut av d. Forstår redselen ved ny graviditet også, d er tøft, men du fikk beviset at d kan gå bra også.

Ønsker dere lykke til videre

Hanne

16.10.2016 kl.13:24

Kjære Nora. Kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Vi var prøvere i 1 år før første positive test og lykken stod i taket. Vi mistet 6 uker etter.. ble gravid igjen og mistet igjen nå i september 9 uker på vei.. Det er helt jævlig, men hva skal man gjøre? Håper og krysser for at alle gode ting er nummer tre. Jeg skrev et innlegg på bakgrunn av nettopp det at ingen snakker høyt om abort og det å miste. Les gjerne :-) Gratulerer med en nydelig gutt! http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Etter-aborten-ville-jeg-skrive-det-pa-ryggen-min_-skrike-det-til-alle--Hanne-Bjornodegard-197677b.html

Fitnessnora

20.10.2016 kl.23:13

Hanne: så trist å høre, jeg ønsker dere virkelig all verdens lykke i tiden fremover og med prøvingen <3

Ingvild

16.10.2016 kl.13:32

Tusen takk for at du delte dette <3

Wenche

16.10.2016 kl.14:28

Føler med deg har selv mistet så vet hvor trist å tungt det er <3

16.10.2016 kl.14:56

Fikk en tåre i øyekroken da jeg leste dette, bra du deler <3

Tatta

16.10.2016 kl.15:18

Jeg opplevde også en spontanabort i uke 7 og det var like før jeg hadde tenkt å fortelle det til noen . I 3 uker hadde jeg gått og hatt denne hemmeligheten . Så skulle d bare forsvinne .

Samme skjedde med meg , toalettskålen var knallrød men ingen smerter .

Jeg fikk ikke time hos ultralyd før etter en uke og det var helt jævli .

Visste jo ikke om det var noe der inne eller ikke .

Men det var helt tomt inni der men heldigvis for det , tror det hadde vært hakket verre å bli sendt på utskrapning . Så på en måte ble jeg lettet pga det .

De sa jeg burde vente med å bli gravid igjen til jeg hadde hatt minst en menstruasjon men det hørtes ut som en evighet og ikke minst sløsing med tid å hoppe over . Jeg ville ha baby NÅ !

Jeg ble faktisk gravid igjen uken etter ultralyd så lykken var stor men samtidig frykten ! Jeg klarte ikke å glede meg over dette for jeg var livredd for at det samme skulle skje . Syns den spontanaborten ødela hele 1 trimester og litt av 2 .,,. Jeg er heldigvis i uke 32 nå og skuldrene har senket seg ... Føler ikke sorg over spontanaborten men den ødela mye for denne graviditeten . Har vært ofte på ultralyd og doppleren har vært mye i bruk . Men ja helt enig . Legene fortalte at dette var normalt men det er så sjeldent folk forteller om dette så for meg var det faktisk ikke normalt i det hele tatt !!

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:57

Tatta: Så leit å lese historien din, men også så fint å høre at du er gravid igjen nå. Godt at skuldrene har senket seg, så kan du nyte de siste ukene av graviditeten og ikke minst all tiden med mini som venter <3

Cathrine Narum

16.10.2016 kl.15:23

Så fint men også trist innlegg. Jeg kjenner meg godt igjen og har også skrevet om det på bloggen min. Jeg har 2 spontanaborter bak meg, men også 2 friske og fantastiske barn :)

Ida

16.10.2016 kl.16:14



Har akkurat gått gjennom det samme. Mistet i uke 6. Det er trist og jævlig. Synes det er vanskelig å se andre som klarer det på første forsøk og lykkes med engang. Har en samboer som ikke helt forstår tapet som jeg gjennomgikk.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:56

Ida: jeg tror det er vanskelig for de å forstå selv om de gjerne ønsker, de har jo ikke bært på livet selv. Så akkurat på dette punktet er kanskje ikke samboer den beste å snakke med, men det kan være mer trøstende å snakke med andre som har gjennomgått det samme.

Karin

16.10.2016 kl.17:30

Tårene renner mens jeg leser, bringer frem ufattelig mye tanker og følelser. Allikevel er det godt at andre og tar opp temaet. For min del er det en del av det å bearbeide det. Vi mistet veldig seint, men sitter med samme tanker og opplevelser av reaksjoner fra legene, desverre. endte opp med å benytte private aktører til slutt, og følte der at vi ble bedre tatt vare på. Ett tøft tema som absolutt burde prates mer om, det finnes så utrolig mange som går gjennom det. Flott innlegg❤️

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:54

Karin: åh <3 dere er så herlige, så trist å høre at dere måtte gjennomgå det. Men så er det også godt å høre at det er hjelp å få hos private aktører, og ikke minst godt å vite at dere har lille T :)

Anniken

16.10.2016 kl.17:44

Åpenhet er viktig. Min erfaring er at når man forteller at man har vært gjennom en spontanabort så er det veldig mange som har opplevd det samme. Selv opplevde jeg det fire ganger på rad og opplevde litt varierende grad av støtte og hjelp fra legene. Oppfølging fra privat spesialist ble redningen og nå sitter jeg her med to små :) Første vellykkede svangerskap var veldig tungt psykisk, men andre gang klarte jeg å slappe mer av!

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:52

Anniken: Så godt å høre at du fikk god hjelp til slutt, og ikke minst at du har fått to små! Så er det også godt å lese at det ble bedre under andre svangerskap, og at tiden kan lege sår.

M

16.10.2016 kl.17:49

Dette var et flott innlegg Nora! Jeg er helt enig med deg i at vi trenger mer åpenhet om dette.

Rune

16.10.2016 kl.17:51

Min kone og jeg mistet for noen år siden. Var en såkalt "stille spontanabort" som måtte skrapes ut. Døde rundt uke 6 ifølge legene som så restene etter utskraping. Utskrapning i uke 12.. vi ble litt mistenksomme hvorfor det aldri kom noen spark og alt var så stille.

Det tok oss ganske lang tid å komme gjennom. Vi hadde prøvd i flere år, og ble endelig gravide etter masse fertilitetsmedisiner og alt mulig. Og så bare .. borte.

Som noen kolleger som har gjennomgått det samme sier.. det er verdens største "hemmelige klubb". "Medlemmene" finner hverandre og støtter hverandre når andre gjennomgår det samme. Når du er så åpen med det som du nå er, så kommer du til å ha flere titalls folk som åpner seg og forteller at de også har mistet. I familie, og blant venner.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:51

Rune: For en forferdelig hendelse for dere, jeg sender dere mange gode tanker. Det er kanskje en hemmelig klub der ute, men da er mitt ønske at den ikke skal være hemmelig lenger! Vi blir mer og mer åpne om alt annet i samfunnet, og da håper jeg at det blir mer vanlig å snakke om spontanaborter med tiden også.

16.10.2016 kl.18:31

💜

16.10.2016 kl.19:26

<3

Nora

16.10.2016 kl.19:53

Veldig bra skrevet. Jeg fikk beskjed om at babyen i magen var død, legen sa det om og om igjen, og at det var jo bare å prøve igjen. Vi tok blodprøver for å være sikre og heldigvis var jeg kortere på vei enn forventet og nå har jeg en flott 4 åring. Men den uken jeg ventet på svar er nok den verste uken i mitt liv. Og legen brydde seg nada. Som om at det at det er normalt gjør det mindre vondt, som du skriver...

Anonym

16.10.2016 kl.20:04

Har selv mistet 3 og snakker ikke om det. En i uke 20. En i uke 9 og en i uke 7

Frida

16.10.2016 kl.20:09

Jeg gikk igjennom en spontanabort for en måned siden, og har hatt det tungt og vanskelig siden. Jeg er bare 17 år, og dermed skammet jeg meg i begynnelsen over at jeg var så lei meg som jeg var. Det er vanskelig å forstå hvor tungt det er for dem som ikke har vært igjennom noe slikt, det er rett og slett helt forferdelig. Syns det er godt å vite at man ikke er alene om det, tøft at du er så åpen og ærlig!

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:48

Frida: Jeg blir så glad for å høre at innlegget kan hjelpe på følelsene dine. Så vil jeg virkelig oppfordre deg til å snakke med noen om følelsene dine og opplevelsen, for det er tungt å bære alene <3

Lina

16.10.2016 kl.20:52

Ett tema som det verkligen behövs pratas om!!! ❤️❤️❤️

Oda

16.10.2016 kl.21:36

Takk for at du deler <3

Anonym

16.10.2016 kl.22:24

Kjære deg! TAKK!! Jeg har lest bloggen din i flere år, uten å kommentere. Men dette traff meg rett i hjertet! Jeg rakk bare å være lykkelig over graviditeten i få dager før frykten for å miste overskygget gleden. Fikk små blødninger. Er i uke 9, og har fortsatt ikke mistet, men går nesten i konstant frykt for å miste. Samtidig er man kvalm og dårlig, og tenker at alle disse ukene på sofaen plutselig kan være til ingen nytte... Og så føles det så uendelig lenge til en kan føle seg trygg på at dette kommer til å gå bra. Hadde vært så mye bedre om en kunne glede seg over graviditeten, og ikke bare gå rundt i frykt for å miste...

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:46

Anonym: Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, fordi jeg hadde akkurat de samme følelsene selv. Og for min del gikk det ikke over, selv hvor langt på vei jeg var. Så jeg krysser bare fingrene for at du klarer å glede deg over graviditeten etterhvert, og at alt går bra med deg og lille :)

Madelen

16.10.2016 kl.22:56

All ære til deg, og tusen takk for at du deler <3 Jeg er i en situasjon der jeg ikke kan bli gravid, men uansett syntes jeg dette var rørende. Det er fantastisk at du ble gravid på nytt, og jeg håper du får alle de barn du ønsker deg <3

16.10.2016 kl.23:07

Kjære deg! Takk for at du skriver dette. Det er ikke noe som blir snakket om. Jeg selv har mistet 4 ganger. Første gang i uke 20. Det var helt grusomt. Måtte føde som et fullgodt svangerskap. Andre gang i uke 10. Tredje gang i uke 9 og 4 gang i uke 8. Nå er jeg gravid igjen og er nå snart i uke 14. Håper så inderlig at det går bra denne gangen. Men siden det har gått galt så mange ganger, er denne graviditeten vanskelig og tung. Men prøver å fokusere på der positive.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:44

Anonym: Jeg skjønner så godt hva du mener, enda jeg bare mistet en gang. Kan ikke se for meg hvordan det er å miste fire ganger, og ikke minst å må gjennomføre en fødsel i en sånn situasjon. Jeg sender mange varme tanker i din retning og ønsker deg masse lykke til med svangerskapet <3

Wenche

16.10.2016 kl.23:17

Takk for at du viser åpenhet om et sårt tema. Vi prøvde i 6mnd før jeg endelig ble gravid i november 2015. Jeg var så stolt og så kry, og jeg følte meg som verdens heldigste gjennom hele jula. Jeg hadde virkelig alt jeg ønsket meg der jeg satt på julaften. Mannen min og meg hadde lissom vår egen lille hemmelighet i alle familieselskaper, og på nyttårsaften med gode venner.

Fastlegen min hadde heldigvis insistert på en tidlig ultralyd i uke 8 for å sjekke om det var liv, og hele verden raste sammen når jeg fant ut at det ikke var liv i magen. Det viste seg å være et egg som hadde festet seg, men som ikke hadde utviklet seg videre.

Det kom veldig mange følelser på en gang. Den første var at det var noe galt meg kroppen min, den andre som kom var sjalusi over alle venninnene mine som fikk det til og den tredje var en enorm tomhet. Jeg gråt i flere timer hver dag etter jobb og frem til kirurgisk abort 10 dager etter ultralyden. Det tok en del mnd før jeg blei geavid igjen, meniI dag er jeg 18 uker på vei, og denne gangen har alt sålangt gått bra.

For meg hjalp det at gode venner hadde fortalt om samme opplevelsen tidligere. At gode venner deler vonde og såre temaer er veldig viktig. Jeg følte meg ikke alene i all elendigheten og "heldigvis" var jeg ikke den eneste som hadde opplevd noe vondt, og jeg hadde flere som forsto min situasjon.

Ønsker deg og familien din alt godt :)

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:43

Wenche: Kjenner meg virkelig igjen i historien din <3 Så er det godt å høre at det finnes åpenhet om det i enkelte vennegjenger også, jeg håper det blir mer vanlig fremover. Og så glad jeg er for at alt har gått bra så langt denne gangen! Jeg ønsker deg masse lykke til videre i svangerskapet :)

Ssndra

16.10.2016 kl.23:30

Utrolig vondt å lese.. jeg mistet 2 ganger begge rundt uke 17.. ble også gravid med 1 mnd mellom.. jeg har ikke prøvd mer da jeg allerede mistet 2 på så kort tid så sent som uke 17.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:40

Ssndra: Uff, dette var leit å høre. Jeg håper virkelig at det ordner seg for deg, at du vil bli gravid igjen og at du slipper å oppleve det flere ganger <3

Lena

17.10.2016 kl.01:25

Hei. Vil bare si jeg skjønner absolutt hva du mener. Jeg har vært gravid 18 ganger, og har 4 barn fra 20-2 år, og mistet ei i uke 25 pga sjeldne komplikasjoner. Man har en stor sorg, og når man blir gravid igjen klarer man ikke å glede seg. I alle fall ikke i begynnelsen for tanken: tenk hvis..... surrer rundt i hodet. Nå skal det sies at jeg har fått ett litt merkelig forhold til det å være gravid, tar ikke det her :) , men sorgen og tomheten har vært der hver gang. Jeg har vært heldig som har vist forståelse og omsorg hver gang. Lykke til videre, og heier på dere.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:39

Lena: Åh, jeg har så lyst å gi deg en klem! Så mange ganger klarer jeg ikke å se for meg, all ære til deg for at du har kommet deg gjennom det <3

Siri

17.10.2016 kl.10:36

Kjære Nora, takk for at du deler. Jeg kommenterer så godt som aldri på bloggen, men følte for det nå. Takk for et ærlig, sårbart og flott innlegg.

Helene

17.10.2016 kl.14:25

Det må ha vært forferdelig tøft for dere dette, og nei; det er ikke bare "noe som skjer", som er "vanlig", slik legene sa. Det er en tragedie for så mange, og jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være for en håpefull mamma. Alt jeg vet, er at jeg elsket begge barna mine før jeg fikk holde dem og se dem... En inderlig varm og god klem til deg fra meg

Melissa

17.10.2016 kl.15:59

For et rørende innlegg, virkelig.. Kan ikke engang tenke meg hvor smertefullt og vondt dette må ha vært for dere. Har fulgt bloggen din i over 2 år nå, og du har alltid vært en favoritt, nettopp fordi du er såpass ærlig og åpen om ting som trengs å bli snakket om. Sønnen din er nydelig, og det er du også. Du fortjener kun det beste. Mange gode klemmer fra meg

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:36

Melissa: tusen takk Melissa, det er så godt å høre! Setter virkelig stor pris på slike kommentarer :)

Ingunn

17.10.2016 kl.16:20

Tusen takk for at du deler! Jeg mister vårt første barn for 3 uker siden.. Jeg var da 3mnd på vei og babyen døde 9+4.. sorgen er uutholdelig og tankene er mange.. at legene bagatelliserer dette syns jeg ikke noe om.. vi hadde prøvd i 2år.. Jeg vil alltid være mamma til en liten engel❤

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:36

Ingunn: stor klem til deg <3

Lise

17.10.2016 kl.21:59

Veldig fint skrevet om et viktig emne.

Jeg kan jo se at jeg som utgangspunkt ikke er så populær her, i og med at jeg er lege. Samtidig er jeg gravid, så da står jeg med et bein i hver leir, kan man si.

Jeg tenker at det legene sier ikke bare er feil, for det er sant: Det er ganske "vanlig" å abortere i løpet av de første 12 ukene i en graviditet. Ikke at det gjør det noe bedre eller lettere å takle for den enkelte, og en lege bør kunne vise empati, selv når det gjelder "vanlige" ting.

-Men det er noe med å ikke gjøre spontanabort til en kjempe sak hvor man skal føle seg dårlig og utilstrekkelig og senere bli redd for å abortere i de neste graviditetene. Det er kanskje det legene prøver på, når de snakker sånn at kvinnen føler at aborten bagatelliseres. Legene må selvfølgelig arbeide på ikke å bli opfattet sånn. Dessuten vil et innlegg som dette hjelpe med å gjøre tidlig spontanabort til en mindre tabuisert og mer naturlig (stadig trist) del av det å få barn.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:35

Lise: Jeg synes bare det er fint å få inn et synspunkt fra en lege jeg :) For selv om det er vanlig, så mener jeg akkurat som du at det må vises empati likevel. Fordi selv om det er vanlig for legen, så betyr ikke det at det er vanlig for den personen som må gjennomgå det. Så det er flott at det er leger som har samme synspunkt. Lykke til med graviditeten :)

17.10.2016 kl.22:54

Huff, uskyldighet og død, som jo dette er, hører bare ikke sammen. Skjønner godt du syns det er ubehagelig. En mors kjærlighet til et barn kan ingenting overgå, og når barnet egentlig skal ligge trygt i mammas mage, men likevel dør, ja da er det ekstra uhyggelig! Flott av deg å dele.

18.10.2016 kl.00:24

Jeg mistet mitt første barn etter fullgått svagerskap......Grunnen var slurv fra en jordmor som ikke varslet lege i tide"...da legen kom var det for sent...han døde pga kveling...fikk heller ikke sett han.....de sa han var mørk og velskapt. Trøsten jeg fikk var bedre lykke neste gang..Kommer aldri over det for det om det er mange år siden.💞

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:30

Anonym: Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan dette føles. Alt jeg har lyst til å gjøre er å gi deg en god klem <3

18.10.2016 kl.10:49

Det er så fint når noen tør å dele! Første gangen jeg opplevde spontanabort ble jeg knust. Jeg følte sorg, men trodde jeg var sart og for følsom. På sykehuset ble jeg møtt av en lege som trakk på skuldrene og sa "shit happens" og fortalte meg at dette var vanlig. Ble lagt inn da jeg måtte utføre kirurgisk utskraping. Lå på føden og følte meg til bry for jordmora som hadde ansvar for meg, hun viste null empati. Dette skjedde i uke ni, vi hadde ikke fortalt det til noen og ble veldig alene om det triste som hadde skjedd. Det er veldig skjelden man snakker om spontanabort, derfor tror jeg veldig mange vil finne trøst i nettopp dette innlegget. Jeg er helt sikker på det vil hjulpet meg i den tunge perioden.

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:29

Anonym: jeg blir så lei meg av å lese dette, fordi det er jo absolutt ikke sånn det skal være! Håper alt er bra med deg nå, og at du skal slippe å oppleve dette igjen.

Janne

19.10.2016 kl.21:22

Tusen takk for at du deler <3 Så viktig tema å kunne snakke siden det skjer for mange i løpet av livet. Selv sitter jeg her uplanlagt gravid og har kjent på følelsen av at dette ikke passet så bra... Men nå kan jeg vet jo at vi klarer det og kan ikke forestille meg å miste dette lille livet nå. Krysser fingrene og gleder meg til all jobb og gleder som venter <3

Fitnessnora

20.10.2016 kl.22:25

Janne: masse lykke til, det kommer til å bli helt fantastisk det er jeg sikker på :)

Eva Veronika

21.10.2016 kl.14:43

Kjenner igjen følelsene dine. Spontanaborterte første barn vi også. Ble gravid på nytt ikke så lenge etter. Å har i dag to nydelige barn :D

*B*

22.10.2016 kl.09:03

Nora, tusen takk for din ærlighet.

Er selv gravig nå (34år)og er stadig bekymret... Mest for jeg vil vite at babyen er frisk.

Lurer på om du tok duotest eller forstervannprøve? Eller det var bare å stole på kroppen sin (og lege)?

Takk på forhånd og ha en god helg!

Julie

23.10.2016 kl.20:19

Takk for at du skriver om dette Nora. Jeg har akkurat gått igjennom det samme selv. Mistet et veldig ønsket barn for to måneder siden. Idag er jeg igjen en mnd påvei. Veldig lykkelig og veldig engstelig. Jeg får ikke til å glede meg like mye denne gangen. Jeg er veldig forberedt på at det plutselig kan gå galt. Håper denne følelsen går over utover i graviditeten slik at jeg kan glede meg like mye som jeg gjorde første gang jeg var gravid. Jeg misliker og gå rundt å være min egen gledesdreper. Gikk følelsen av engstelse og bekymring over for deg?

Silje

24.10.2016 kl.13:26

Takk for at du setter ord på dette. Jeg har opplevd det samme som deg, ble gravid kort tid etter at vi sluttet med prevensjon og mistet barnet i uke 8. På sykehuset var det ingen medfølelse, de sa akkurat det samme til meg som de sa til deg "Dette er vanlig" "Ikke gråt" "Det er bare å prøve igjen". Jeg ble gravid igjen etter 2 måneder og har nå en frisk, liten gutt på 11 måneder :) Jeg var så frustrert over at man ikke skal kunne snakke åpent om at man har hatt en spontanabort, så da jeg ble gravid på nytt valgte jeg å være åpen om at vi hadde mistet en.

Skriv en ny kommentar

hits