Før jeg ble mamma var jeg alt annet enn redd for rare ting. Etter Ulrik ble født har jeg fått utrolig mange redsler jeg ikke hadde før, som er helt ulogiske. Jeg forventet at det skulle gi seg etterhvert, og at dette kanskje var normalt de første månedene etter man hadde fått barn. I dag er Ulrik 1 år og tre måneder, og det ser ikke akkurat ut til å gi seg. Det er kanskje ikke unormalt å bekymre seg for barnet sitt, men jeg har også blitt livredd for ting egentlig som ikke har noe med han å gjøre. Å fly har jeg blitt livredd for nå, og det er helt rart etter å ha flydd mye hele livet. På vei hjem fra Spania begynte jeg nesten å gråte fordi jeg var så redd, og det er så rart å kjenne på! Jeg har også blitt mer redd for å være hjemme alene, for at Guapo skal stikke av, for at mailen min skal bli hacket (skifter passord hver uke) og for at jeg skal bli syk. Det siste året har jeg sjekket meg for livmorhalskreft tre ganger, enda jeg forstår at det er i det meste laget. Jeg skulle ønske det ikke var sånn for det var jo mye bedre å leve et relativt bekymringsløst liv, enn å ha disse rare redslene. Det jeg håper å oppnå med dette innlegget er at noen kan fortelle meg at de også hadde det sånn og at det gikk over. Eventuelt at det ikke går over og at jeg bare må lære meg å leve med det. Jeg håper selvsagt på det første, og er glad for at det finnes dager hvor jeg likevel ikke har en eneste redsel i hodet. Sånn som i går, da jeg tok med begge favorittgutta for å hilse på lammene ♥
Ulrik har dress og lue fra Reflex (sponsede lenker)
Så godt å høre at det ikke bare er meg!
Jeg fikk en sønn for et år siden og etter det har jeg blitt redd for å bli syk og dø, at hunden vår skal bli påkjørt, angrepet av andre hunder eller bli stjelt når vi er i butikken. Jeg tør nesten ikke gå tur med han lenger😔 Jeg tror kanskje at vi bare har fått noen andre bekymringer enn det vi hadde før som følge av å ha blitt mødre, at det hører med morsrollen..? Vet ikke med deg, men jeg har blitt VELDIG mye mer følsom enn jeg var før, kan bli rørt av de merkeligste ting. Vi må nok bare leve med den nye frykten og innse at det hører med til den nye livssituasjonen og ansvaret som følger med😀
Hei! Vil anbefale deg en bok av Ingvard Wilhelmsen. Tittel: Livet er et usikkert prosjekt. Denne hjalp meg å regulere bekymring👍
Har det helt likt, hatt det sånn i snart 6 år,like lenge som min eldste sønn har levd, så i mitt tilfelle har det ikke gått over. Men har sakte men sikkert innsett at jeg må godta at verden og livet er usikkert. Å så har jeg sluttet å lese nyheter, det har hjulpet meg masse 🙂
Du er ikke alene om å ha det sånn! Etter at jeg ble mamma for snart fem år siden, har jeg flydd én gang, og det var helt jævlig. Begynte nesten å gråte,jeg og. Og så er jeg redd for å bli syk, at gutta ikke har det bra i barnehagen, at noe skal skje når de er på tur i barnehagen osv. Slitsomt, men heldigvis skyver jeg de negative tankene unngå, og det har gått bra til nå ☺️ Tror bare det er sånn det er å være mamma ❤️
Kjære deg,
Ja, kan trøste deg med det går over, selv om man alltid vil bekymre seg, så forsvinner de mest irrasjonelle og overdrevne angstene. Det henger sammen med å få barn og bli så redd for å dø fra ungene sine. Eller at noe skal skje med dem. Kjenner det så godt igjen! Husker ikke hvor lenge det varte (og til en viss grad slutter man aldri helt å bekymre seg slik), men det blir mye, mye bedre. Så, det henger sammen med å ha små barn. Det blir bedre etter hvert! Man kan sikkert trene bort noe av dette noe, gjennom mental trening og litt terapihjelp. Det kan gjøre livet litt enklere…husk at det som er problemet er angsten/fryktene i seg selv, og ikke flyturen, kreften eller hva det nå er. Det hjelper å forsøke å skape en distanse til egen frykt og se det litt utenfra. Men det virker det jo som at du er i stand til å gjøre 🙂
Godt å høre vi er fler. Har ei jente på 3,5 år og en gutt som er født noen dager før din. Og jeg må si d ble værre ved barn nr 2. Det har kanskje blitt bedre nå, men jeg er livredd for mye som jeg ikke tenkte på før. Spesielt kreft og å reise(terror). Redd for at barna skal vokse opp uten en mor. Også jobber min mann mye borte, så jeg er også redd det skal skje han noe på jobb og at barna ikke får se han mer… jaaah, generelt redd mye som jeg aldri var redd før jeg fikk barn. Tåler heller ikke å høre/se barn har det vondt, da kommer tårene fort. Tror dette er normalt og det er slik det er å være mor. Men håper der blir bedre etterhvert 🙂
Kjenner meg igjen.. Men JA – det kan gå over, hvis man er villig til å grave litt under hjernebarken å finne ut hva grunnen er. Du har blitt mor, bekymringene bunner vel (som flere er inne på her) i å ikke ville forlate sønnen din. Du vil ikke dø fra han. Kanskje du ikke vil tenke på det (sånn var det til meg…Man blir fysisk dårlig av å tenke på hvor sårbart livet er, så man velger å la være) Men, om du klarer å akseptere det som er 100% sikkert her i livet, så vil det åpne nye dører. Man må lære seg å leve i nuet. Hvis det er til motivasjon – jeg er en av de som har vært ille plaget, som ikke kom meg ut av huset, som fikk stoppet et fly i panikk, ikke nærmet meg en heis, grein i 3 mnd før en operasjon pga redsel… Nå tar jeg både heis, fly og det som er, uten problemer. Man MÅ eksponere seg for sine frykter (eks.jeg kjørte heis 2 dager i strekk…Grein, skjalv, var livredd.. Tenkte ALDRI jeg noensinne skulle komme meg inn i en heis uten tvang. Så vel sikker rart ut for de andre på kjøpesenteret, men det får bare være :-P) for at ting skal bli bedre, å nøkkelen ligger nok (i slike problemstillinger som dine) – dessverre å forholde seg til at man ikke kommer levende fra denne jorda.
Ikke skap en distanse til frykten, heller aksepter den, finne ut hva det bunner i, slik at man sakte men sikkert blir kvitt den.