Frem til nå har jeg levt et relativt bekymringsløst liv. Etter jeg ble mamma føler jeg at dette har blitt snudd på hodet. Jeg bekymrer meg for alt det er mulig å bekymre seg for, og tenker helt irrasjonelle tanker. Jeg er livredd for at det skal skje noe med Ulrik, og ser for meg det verste i alle situasjoner. Går jeg i trappa ser jeg for meg at jeg skal skli og lande oppå han, kjører vi bil ser jeg for meg at vi skal kræsje og sånn fortsetter det. I går leste jeg en artikkel om krybbedød, og måtte vekke han flere ganger i løpet av natten bare for å være sikker på at han var i live. Det stopper ikke der heller, jeg er også livredd for at det skal skje noe med meg eller pappaen hans. For hvordan skal det gå med UIrik da? Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli en sånn mamma, men her sitter jeg og tenker på alt det usannsynlige det går an å tenke på. Det er så rart hvordan en liten skapning kan komme inn i livet og forandre på absolutt alt. Heldigvis gir han uendelig mye mer glede enn bekymringer, så jeg skal prøve å fokusere på det. Jeg skal også prøve å ikke vekke han i natt, men jeg kan ikke love noen ting ♥
Skjønner godt at du blir bekymret, men man kan trøste seg med at det oftest går greit. 😉
Sånn var det hos meg og, trodde egentlig aldri at jeg kom til å være redd for alt – men enda etter syv år er jeg veldig påpasselig :p Hun blir selvfølgelig veldig lei av meg, men hun begynner vell å komme i rett alder. Men selvfølgelig, at hun faller å slår seg o.l er bare fint. Alle barn må venne seg til at det er normalt å få skrubbsår. Lurer litt på hvordan det blir når vi nå får nr 2.
Jeg skjønner deg så utrolig godt. Har det helt likt selv!
Kjenner igjen den der! Bekymringene vil nok alltid være der, men de endrer seg ettehvert. Men må si jeg er glad mine barn er store nok til å vite hva de skal gjøre hvis det skulle skje noe med meg eller faren.
Husker da jeg var gravid, da trodde jeg at faren skulle omkomme i bilulykke hver gang han dro på jobb. Helt irrasjonelle tanker, men sånn er det vel. Blitt litt bedre nå 😂
Gratulerer, du beviser at du er en mamma!
Kjenne så gali igjen d du skriv, e sånn sjøl😂
Bli jo så ubeskrivelig glad i derre små gullan❤
Jeg har det sånn med mine 2 katter, så er nok mye verre med en baby. Håper det blir bedre med tiden. For oss begge 🙂
Sånn hadde jeg det også. Nå er min to år og det har heldigvis roet seg betraktelig, hadde sykt masse katastrofetanker da han var nyfødt og baby. Angrer litt på at jeg ikke tok kontakt med helsesøster og snakket om det, har lovt meg selv å gjøre det med en eventuell nestemann 🙂
Ååå, så godt å høre at det er flere som har det sånn! Har ei datter på 5,5 mnd, og ser stadig for meg de verste ting: at jeg mister ho i gulvet, krasjer med ho i bilen, at ho blir kidnappa, at ho setter noe i halsen, at ho skader seg på alle tenkelige og utenkelige vis… Det er så ille at det er tragikomisk! Betryggende at det er flere som opplever det sånn! 🙂
Jeg var også veldig sånn! Om jeg gikk på trilletur, så var jeg sikker på at jeg kom til å velte vogna, og at Vilja kom til å slå hodet mot en stein og dø. Ikke særlig rasjonelt… 😛
Frykten for at noe skal skje kommer aldri til å forsvinne, men den roer seg heldigvis ganske så mange hakk! Og du! Skal vi treffes en dag nå? <3 I morra? Gå en tur? Alt for lenge siden. <3
Husker du klagde så intenst over graviditeten, det virket ikke som du hadde spesielt lyst på kid, så at du skulle bli slik en hønemor er virkelig artig (godt) å høre. Haha! 🙂
“Godt” å vite at det er flere som har slike katastrofetanker. Da føler jeg meg ikke såå gæren i huet😉 Jeg sliter nemlig med det samme med min Ulrik, er så redd for han!