I dag er det fire uker siden Ulrik ble født, og det føles helt rart. På en måte har de flydd forbi, og det virker som vi nettopp var på sykehuset. Men på den andre siden klarer jeg nesten ikke å se for meg hvordan livet var uten han, fordi det virker som han alltid har vært her. Disse fire ukene virker derfor som de har vært de korteste og de lengste ukene i mitt liv på en og samme gang. En ting er i alle fall sikkert, og det er at de har vært de beste ukene jeg har hatt. Det er rart med det, jeg har jo aldri vært noe babyperson eller brydd meg noe særlig om barn men nå er alt gøy. Det er gøy å se hvor mye han har utviklet seg bare på disse ukene, hvor mye mer han gjør ut av seg og hvor mye mer han er tilstede. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å se på han hele tiden, for å være sikker på at jeg ikke går glipp av noen ting. En sånn mor trodde jeg a-l-d-r-i at jeg kom til å bli, men der tok jeg feil. Jeg så heller aldri for meg at det å være mamma skulle komme naturlig for meg, men jeg tok heldigvis feil der også. For når jeg virkelig koser meg med bæsjebleier, gulp og våkenetter, da vet jeg at morsinnstinktet er på plass. Så selv om han her kommer til å vekke meg minst tre ganger i natt, så gjør det ingen verdens ting. Å ha han liggende på brystet er nemlig det aller beste jeg vet ♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager