Under svangerskapet var jeg åpen om at jeg aldri har vært typen som er glad i barn. Jeg har selvsagt blitt glad på venninnene mine sine vegne når de har fått barn, men jeg har aldri vært interessert i å holde de eller kose med de. Jeg vet ikke hvorfor, jeg har bare aldri hatt interesse for barn eller babyer. Derfor var jeg nervøs for at jeg skulle reagere på samme måte når Ulrik kom til verden, og tenkte mye på det under graviditeten. Jeg var oppriktig redd for at jeg ikke skulle bli glad i min egen baby, eller ha noe særlig interesse for han. Bare å ha disse tankene fikk meg til å føle meg helt forferdelig, for jeg vet jo at det ikke er sånn man “skal føle det.” Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha tenkt dette, og derfor håper jeg at jeg kan berolige noen der ute med dette innlegget. For i det sekundet han kom til verden var alle disse tankene vasket bort, og erstattet av en hel flom med følelser. Det er nesten litt rart, at det går an å bli så ekstremt glad i et annet menneske på så kort tid. Det er kanskje en klisje, men det føles virkelig ut som hele brystkassen min holder på å sprenges når jeg ser på han. Det er mer lykke og kjærlighet der inne enn jeg trodde var mulig. Så det er virkelig verdt det, selv om graviditeten var forferdelig og selv om vi ikke sover om natta lenger. Premien man sitter igjen er verdt alt ♥
<3
Helt ærlig? Var litt redd jeg også… Mest for at du skulle få en fødselsdepresjon etter det slitsomme svangerskapet.
Men… Helt ærlig? Fra det første innlegget etter at Ulriken var født, oste det mammakjærlighet og glede. Så da var jeg HELT sikker på at dette vil gå veldig bra. Du stråler jo på alle bildene, ingen tvil om at du er forelsket i den nydelige gutten din 🙂
(Vet hva nattevåking er, etter ett år med kolikk på førstemann, men heldigvis bare tre måneder med nr to. Går over sjuh!En dag vil du savne babytiden:-)
Takk for dette innlegget <3
Tusen takk. Jeg er tidlig i graviditeten, og føler det akkurat slik du gjorde. Takk for at du deler, jeg trodde det var bare meg som var grusom, og ikke kjente på den enorme gleden som “alle andre” gjør. Men nå skjønner jeg at det ikke nødvendigvis er slik=)
Godt å høre at du ble lykkeligere enn noen gang når Ulrik kom til verden! Har det akkurat likt nå som du hadde det under svangerskapet..
Aldri vært noe særlig glad i unger, hater å holde unger og spesielt å høre på griningen. Jeg ble gravid uplanlagt og var på det stadiet at jeg aldri i mitt liv ville ha unge i hus, dette sa jeg tilogmed når jeg var gravid(da viste jeg ikke selv at jeg var gravid, fant det ut uka etterpå) og fikk selvfølgelig sjokk. Etter mye om og men ble vi enige om å ikke kaste bort denne sjangsen og jeg er nå gravid i uke 37!
Men har den følelsen av at jeg er langt ifra like glad som de fleste pleier å være når en er gravid. Føler ikke jeg gleder meg, og er selv redd for at jeg skal være avvisende mot barnet mitt…
Godt å lese at du hadde det likt og at alt endret seg da han ble lagt på brystet ditt, og håper det samme skjer nå prinsessa vår kommer!
Ulrik er kjempe heldig som har en slik mamma som deg!
Du ser ordentlig lykkelig ut <3
Det er virkelig imponerende hvor ofte og bra du blogger selv etter at dere fikk enny sjef i hus! Blir virkelig imponert hver gang jeg kommer inn her og det ligger ett nytt innlegg ute:) Du stråler virkelig om dagen, jeg får også lyst på baby nå!! Må bare vente til jeg er ferdig med bacheloren neste år;)
Så godt å høre at det er flere som har det på samme vis. Jeg har heller aldri vært glad i barn eller synes det høres så forlokkende ut, men her sitter jeg da – gravid i uke 39 og gleder meg faktisk! Gleder meg masse til å bli ferdig med svangerskapet da jeg også har slitt en del, men gleder meg også til å hilse på den lille klumpen og til et helt nytt kapittel i livet <3 Du stråler forresten 🙂
Hihi, sånn ja! 😀
Du er heldig som fikk den flommen av følelser. Datteren min er 6uker straks og selv om det er veldig viktig for meg at hun har dwt bra og sånt, føler jeg ikke noen umiddelbar enorm tilknytning, bortsett fra av og til i korte små glimt. Håper og tror det retter seg opp, men litt misunnelig på dere som fikk oppleve den enorme kjærligheten sånn med en gang
Tusen takk! Jeg trengte dette!
Jeg er gravid i uke 17 og jeg er superbekymret over min manglende glede. Det som plager meg mest er vektoppgangen, etter at jeg i fjor endelig klarte å oppnå drømmevekten. Jeg har slitt litt med spiseforstyrrelser og nå har jeg gått opp 10 kg på 4 mnd og jeg er veldig lei meg for det. Har heller aldri hatt lyst på barn og for å være helt ærlig følte jeg nok på presset etterå bli gravid (jeg er 36 år og har opplevd mas i 6 år nå). Jeg føler meg som en forferdelig person som tenker på disse tingene og tør egentlig ikke si det høyt.
Jeg er virkelg kjempeglad i tantebarna mine (hadde gjort hva som helst for dem) og håper at jeg også blir forelsket ved første blikk når min tid kommer i august. I tillegg håper jeg at alle disse tankene ikke gjør meg til en forferdelig mor..
På en måte så tror jeg dette er en normal følelse. Da jeg gikk med datteren min var jeg 17 år å skulle ALDRI ha barn. Og på den tiden var jeg nettopp ferdig med første året på videregående og ble skikkelig sinna for at jeg ikke fikk tatt andre året med én gang. Men da hun kom var det som at det var kun meg og henne på jorda. Jeg var helt forelska, og klarte ikke å sove de to døgnene etterpå – for jeg klarte ikke annet enn å se på henne. Nå er jeg gravid igjen, og har samme følelse at jeg ikke bryr meg. Vi har prøvd i snart 3 år, og har mistet 5 ganger – så nå har jeg kommet såpass langt at det faktisk er håp, men jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å knytte meg før ungen er ute. Jeg gleder meg selvfølgelig vanvittig til å få babyen i armene igjen, men redselen for at det skal gå galt overveier lykken.
Det vises godt at du er lykkelig 🙂 Det unner vi deg alle.
Så godt for deg og Ulrik!
Likevel, som Ida påpeker, morsfølelsen er ikke umiddelbar og selvsagt fra første øyeblikk hos alle. Jeg kjente mer tilknytning underveis i svangerskapet og fikk ikke denne umiddelbare følelsen. Dette ties litt ihjel og derfor er jeg opptatt av å si fra om at det og er normalt.
Selv trodde jeg ting var i orden, men fant ut at jeg hadde en liten depresjon da baby var ca 6 mnd. Jobber fremdeles med denne og tilknytning til baby (som nå er 9 mnd)
❤️
Du ser så utrolig lykkelig ut! Du er så heldig! 🙂
Så fin 🙂
Litt på etterskudd med gratulasjon; men her kommer det altså. Gratulerer så mye med den lille prinsen deres! <3 Ulrik var forresten et helt nydelig navn 🙂 Har fulgt bloggen din jevnlig gjennom oppdateringer underveis i graviditeten. Så takk for ærlighet og åpenhet du har delt med oss lesere, for poengteringer av at alt ikke er rosenrødt bestandig. Noe har også kanskje vært sårt å skrive om, så all cred til deg for delingene. Du er en skikkelig tøff jente, et godt forbilde og motivator! 🙂 Ønsker deg og den lille familien fine påskedager, så glad på dine vegne! 🙂
Gratulerer 🙂 Han er skjønn 🙂 Jeg har aldri vært en babyjente og det viste seg at jeg ikke var når baby kom heller. Var såklart kjempe forelska i den lille og har fullammet og gitt alt de første 6 mnd. Men NÅ ved 6 mnd begynner det bli skikkelig gøy, når personligheten melder seg, når hun viser hengivenhet, ler og utforsker. Tenker hele veien at det er milliarder av mødre og mange har nok tenkt og følt det samme oppgjennom tidene 🙂 Kos deg i tiden fremover, når han bikker 3-4 mnd blir det andre boller 😉
Fantastisk av deg som deler dette, godt å lese. Og gratulerer så masse 🙂 Hilsen gravid i uke 26 som også har hatt slike tanker
Du ser så lykkelig ut!