I dag er det akkurat en uke siden Ulrik kom til verden, og derfor tenkte jeg at det var på tide å dele fødselshistorien min med dere. Det er et langt innlegg og helt uten sensur, bare til advarsel for de av dere som ikke er interessert i å lese. Natt til forrige søndag våknet jeg i halv fem tiden på natta av at jeg måtte på do. Akkurat det var jo ikke noe nytt, men det kom samtidig en liten klump, litt blod og masse utflod. Etter et kjapt søk på google fant jeg ut at det mest sannsynlig var slimproppen som hadde gått. Det sto også at det kunne gå flere dager og til og med uker før fødselen var i gang selv etter slimproppen hadde gått, så jeg la meg igjen uten forventninger om at noe skulle skje den natta. Med en gang jeg la meg merket jeg at det kom en slags bølgende smerte i korsryggen, en type smerte jeg ikke hadde kjent før. Det var vondt, men ikke så vondt som jeg hadde sett for meg at rier kunne være. Jeg hadde hørt fra andre at rier skulle kjennes ut som sterke kynnere, og at det absolutt ikke kom til å være noen tvil når riene satte inn. Men i løpet av svangerskapet hadde jeg ikke hatt noe særlig med merkbare kynnere, kanskje bare et par ganger. De hadde jeg kjent i magen, og de smertene jeg kjente på dette tidspunktet var kun i korsryggen. Jeg slo meg til ro meg at det ikke kunne være rier, og prøvde å sove igjen. Men 7-8 minutter senere kom de samme smertene igjen, og det var helt umulig å sove. Fortsatt klarte jeg ikke å tro at det var rier, så vekket ikke Bjørni før klokken hadde blitt seks. Vi tok tiden på smertene, og fant ut at de nå kom med 5-6 minutters mellomrom og varte omtrent i 30 sekunder. Slik lå vi en times tid, før Bjørni insisterte på at vi skulle ringe sykehuset. Jeg var fortsatt sikker på at det ikke var slik rier skulle kjennes ut, og følte meg nesten litt dum når jeg ringte. Jeg fant fort ut at det hadde jeg ingen grunn til, i følge sykepleieren jeg snakket med var det helt vanlig å bare kjenne smertene i ryggen. Vi fikk beskjed om å holde oss hjemme til riene varte litt lengre, i omtrent 50-60 sekunder.

Det var en helt merkelig følelse, for de 30 sekundene riene varte følte jeg meg helt handlingslammet. Alt jeg klarte å gjøre var å fokusere på å puste godt med magen til det var over. Frem til neste ri følte jeg meg helt fin, og klarte å spise en god frokost mellom slagene. Jeg fikk også ryddet litt, mens Bjørni fikk tid til å gå en tur med Guapo og montere bilstolen. Rundt klokken ti hadde riene tatt seg opp, og vi dro til sykehuset. Der var det fullt opp på alle fødestuene, og vi måtte vente på gangen en time før vi endelig fikk komme inn på vår. Der ble vi tatt i mot av jordmor som sjekket åpningen min, og jeg ble ganske skuffet da jeg fikk beskjed om at det bare var 3 cm åpning. Men jordmor fortalte at det ikke var verst for en førstegangsfødende, og at vi mest sannsynlig kom til å møte Ulrik i løpet av dagen. Jeg fikk på meg en av de flotte nettingtrusene sykehuset har, og vi tok et siste bilde av magen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tenkte ikke over det med å ta bilder, jeg brukte tiden mellom hver ri til å psyke meg opp til neste. Heldigvis tenkte Bjørni over det, og fikk dokumentert litt av fødselen. Det er jo veldig gøy å se tilbake på, selv om jeg ikke hadde det så gøy der og da. Riene ble bare vondere og vondere, fortsatt den samme bølgende smerten i korsryggen. Det var faktisk kun i korsryggen jeg kjente smertene gjennom hele fødselen, ingenting i mage eller underliv. Men det var virkelig vondt likevel, og det var nå blitt så ille at jeg ikke klarte å ligge i sengen lenger. Jeg la meg derfor i badekaret, noe som lindret litt. Egentlig synes jeg det hjalp mest på pausene mellom riene, og ikke på riene i seg selv. Etter en time i badekaret klarte jeg ikke mer, og vi tilkalte jordmor for å høre om det var noen annen form for smertelindring jeg kunne prøve.

Jeg kom opp av badekaret og fikk et tens-apparat koblet til ryggen, et elektrisk apparat som stimulerer nerver/muskler og kan hjelpe til med å redusere smerter. Denne hjalp også litt, men samtidig hadde smertene også tatt seg kraftig opp. Jeg husker det ikke selv, men Bjørni fortalte meg i ettertid at jeg verken så på han eller snakket til han de to timene jeg lå med apparatet. Helt ærlig hadde jeg ikke merket det om han ikke hadde vært der akkurat denne perioden, det var så vondt at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre med meg selv. Jeg hadde fortalt meg selv at jeg skulle se på fødselen som ei treningsøkt, og at hver ri var ett tungt sett med knebøy. Den tankegangen hadde jeg ikke sjans til å holde på mens jeg vred meg i smerte og trangen til å trykke var enorm. Jeg hadde fått beskjed om å vente, men det føltes ut som en umulig oppgave. Heldigvis gikk vannet mitt under ei ri, og det føltes som trykket lettet et lite øyeblikk. Men det ble fort verre, smertene ble så intense at jeg kastet opp under hver ri. Klokka var nå blitt fire, og alt jeg hadde fått i meg siden frokosten var litt eplejuice. Etter jeg hadde kastet opp alt innholdet i magen gikk det over til brekninger for hver ri. Klokken var nå blitt fire, jeg hadde syv cm åpning og det var vaktskifte på sykehuset. Jeg hadde så vondt, var så sliten og følte at jeg ikke maktet mer. Sammen med ny jordmor ble vi enige om å sette en epidural, selv om jeg var kommet ganske langt ut i fødselen. Jeg egentlig ingen spesielle ønsker før fødselen når det kom til smertelindring eller ikke, og tenkte at jeg fikk ta det litt som det kom. Det er jeg veldig glad for når jeg ser tilbake på det, for det var som natt og dag etter jeg fikk epiduralen.

Fra å ligge som dette følte jeg meg virkelig som et helt annet menneske. Jeg klarte å prate igjen, spiste en baguette pluss en sjokolade og snakket mye med Bjørni. Han var nesten like lettet som meg over at jeg fikk epiduralen, slik at han slapp å se meg ligge og vri meg i smerte lenger. Riene fortsatte heldigvis å være like gode, trangen til å trykke var der fortsatt men smertene var borte. En time etter epiduralen sjekket vi åpningen igjen, og denne gangen var den på ti centimeter! Det eneste som manglet var at Ulrik skulle komme litt lenger ned, før vi kunne starte med pressingen. Jeg følte en enorm trang til å gå på do, og Bjørni støttet meg inn på badet. Jeg hadde ikke sjans til å gå på do selv, så jordmor spurte om jeg ville ha klyster. Det tok jeg gladelig i mot, og var veldig glad for det i ettertid! Hver gang jeg skulle presse føltes det som jeg skulle bæsje på meg, og det hadde jeg helt sikkert gjort om det ikke var for at jeg fikk tømt tarmen på forhånd også. Jordmor brukte også kateter for å tømme blæra, og plutselig var vi klare for å begynne med pressingen! Denne delen av fødselen ble det plutselig veldig riktig å tenke på tunge knebøy, for her skulle jeg jo virkelig ta i alt jeg maktet for hver ri. Jeg tok i alt jeg klarte og var helt andpusten mellom hver ri. Både Bjørni og jordmor var utrolig flinke til å heie på meg, fortalte meg at jeg var flink og at nå fikk vi snart møte gutten vår. Denne perioden tok likevel en god stund, for hver gang hodet kom litt lengre ut så skled det tilbake igjen når jeg sluttet å presse. Heldigvis var ikke denne perioden vond, den var bare slitsom. Jeg hadde jo fått i meg mat, hvilt og ikke minst så hadde jeg tidenes motivasjon til å holde trykket oppe så jeg ga virkelig jernet hele veien. Da jordmor endelig sa at det bare var to-tre rier igjen fikk jeg masse energi over meg, og følte meg litt som en superkvinne. Så kom hodet under ei ri, og rett etterpå gled kroppen ut også. Klokken var 19:42 da Ulrik kom til verden, med sine 47 cm og 3155 gram. I det jeg fikk han på brystet kjentes det ut som jeg skulle eksplodere av lykke- Jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å smile fra øre til øre, mens Bjørni holdt rundt meg og gråt. Akkurat det øyeblikket er det fineste jeg har opplevd i livet.

For når denne nydelige skapningen kom på brystet mitt var alt verdt det, hele graviditeten og smertene under fødselen var ingenting mot det jeg følte nå. Jeg er så glad, så lykkelig og stolt over at nettopp jeg fikk lov å bære frem dette fantastiske lille mennesket. Denne siste uken har vært den beste uken noensinne, på grunn av Ulrik. Når jeg tenker på at han nå alltid skal være her og at vi er en familie nå, klarer jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg er så heldig, og kunne ikke bedt om noe mer her i livet ♥