Da Ulrik ble født fortalte alle meg at jeg måtte nyte hvert sekund, at permisjonen kom til å gå så fort og at jeg kom til å savne alle små ting. Jeg tok det ikke så veldig til meg, jeg skulle jo ha permisjon så lenge! Åtte måneder går jo ikke fort tenkte jeg, det er nesten et helt år. Jeg hadde så store planer, jeg skulle fullføre kostholdsveileder-utdanningen min gjennom AFPT, prøve å lage flere sunnere retter enn før, bake oftere og blogge oftere samtidig som jeg skulle være verdene beste mamma. Jeg skulle jo ha så god tid, i disse åtte månedene hjemme med babyen min. Nå har syv av månedene gått, første november starter jeg i 100% jobb igjen. Ingenting av det som står på lista over har jeg klart å gjøre, for bare det å være mamma tar så mye mer tid enn jeg hadde trodd. Kall meg gjerne uvitende, men jeg trodde virkelig at babyer sov store deler av døgnet og at jeg ville ha mye tid til overs. Men selv om permisjonstiden ikke ble slik jeg hadde tenkt, så har den vært helt fantastisk. Det ble ikke utdanning og mer tid på kjøkkenet, men det ble mye mer kos og tid med Ulrik. Det er jo faktisk enda bedre, for alt det andre kan jeg gjøre senere men Ulrik kommer aldri til å være liten igjen.

Bare på de tre siste ukene har det skjedd så utrolig mye –  han lært å krabbe lynkjapt over gulvet og å sitte selv. Jeg får en liten klump i magen av å tenke på at jeg ikke skal være med han hele dagen lenger, selv om jeg skjønner at jeg ikke kan være det for alltid. Han kommer jo til å ha det helt fantastisk hjemme sammen med pappaen sin hver dag, men jeg har jo så lyst til å være der hver gang han mestrer noe nytt. Heldigvis har jeg omtrent fire måneder med permisjon igjen etter pappapermen er over, men det er jeg litt usikker på når jeg skal ta ut. Nå vet jeg i alle fall at når de fire månedene kommer, så skal jeg ikke planlegge å gjøre noe annet enn å ta vare på Ullisen min ♥

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår